Panafrikanisme

I 1900 ble ideen om afrikansk enhet lansert på den første panafrikanske konferansen. I kildeteksten, som er hentet fra boka Afrikanere om Afrika, Fellesrådets Afrika-årbok 2000–2001, skriver Tajudeen Abdul-Raheem om bakgrunnen for panafrikanismen, og hvorfor denne ideen så langt ikke har blitt virkelighet. Tajudeen Abdul-Raheem er professor i statsvitenskap og generalsekretær i Global Pan-African Movement i Kampala.

Oppgave

  1. Hva som ligger i begrepet panafrikanisme?
  2. Hva er ideen bak panafrikanismen?
  3. Hvordan og hvorfor endret panafrikanismen karakter etter 1945?
  4. Hva er nykolonialisme?
  5. Drøft påstanden: ”Kolonialismen har aldri virkelig forlatt Afrika.”

Kilde

Tajudeen Abdul-Raheen: Panafrikanisme – å virkeliggjøre den afrikanske renessansen

Ny elite og tapte drømmer

Hva skjedde med de store forhåpningene om afrikansk enhet etter nasjonalistbevegelsens innledende triumfer? I 1960-årene var glansperioden for det afrikanske håp om frihet og like vilkår med resten av verdens folk. Kort tid etter uavhengigheten åpnet det seg nye utdanningsmuligheter, infrastrukturen ble bedre og i det første tiåret opplevde de fleste landene en rask økonomisk vekst. Men det var ikke mulig å opprettholde denne utviklingen i det lange løp. Den mektige alliansen mellom elitene og massene som førts til uhuru (”frihet”), brøt sammen så snart de nye elitene begynte å konsentrere seg om å mele sin egen kake. De allierte seg med økonomiske grupperinger i de gamle kolonimaktene, som hadde interesser i de tidligere koloniene. Etter hvert som de fjernet seg fra folket, grep de til åpen undertrykkelse og utbytting for å holde seg ved makten. Eksklusjonspolitikken ble stadig mer utbredt etter hvert som elitene begynte å utnytte regionale, etniske og religiøse forskjeller for å gripe og beholde makten. Massenes interesser ble underordnet ønskene til de nye borgerliggjorte afrikanske elitene. Ettpartidiktaturer, livstidspresidenter og militærkupp ble dagens orden.

To eksterne faktorer bidro også sterkt til å gjøre slutt på drømmene. Den ene var den kalde krigen mellom Vest, anført av USA og NATO, og Øst under ledelse av Sovjetunionen og Warszawapakt-landene. Afrika mistet på nytt sin selvbestemmelse da statene og regjeringene på kontinentet allierte seg med den ene eller den andre parten, ikke på grunn av hva de gjorde eller ikke gjorde for befolkningene sine, men ut fra troskap til ikke-afrikanske makter. Forkastelige regimer som Mobutus i det tidligere Zaïre, Kenyan African National Union (KANU) sitt i Kenya, Bokassas regime i Sentral-Afrika og Idi Amins regime i Uganda ble ”moderate provestlige” allierte, mens morderregimer som Mengistu Haile Mariams i Etiopia, eller avdøde Siad Barres i Somalia, ble Moskvas ”sosialistiske” allierte. Non av dem, som Siad Barre, byttet til og med side ettersom det passet.

Den andre eksterne årsaken ligger i den typen økonomi de nye regimene arvet etter kolonimaktene. Økonomiene ble bygd opp av kolonimaktene for å tjene deres egne interesser. Som regel var de basert på produksjon av råvarer for moderlandet. Det var en økonomi som oppmuntret til produksjon av varer som landene ikke selv forbrukte, og til forbruk av slikt som landene ikke selv produserte. Og de industrialiserte landene fastsatte prisen på begge. Stadig dårligere betingelser i internasjonal råvarehandel, og stadig høyere priser på importerte forbruksvarer, førte til at de fleste land fikk problemer med betalingsbalansen. De brukte ”myke lån” ra Vest og Øst til å veie opp for underskuddene. I 1970-årene gikk Afrika inn i de som økonomene referer til som ”det tapte tiår”, da grunnlaget for dagens ubetalelige gjeldsbyrde ble lagt. Korrupsjon, bestikkelser og autoritært styre ble statens viktigste kjennetegn.

Dette fenomenet (politisk uavhengighet uten økonomisk uavhengighet) kalles nykolonialisme. Vestlige multinasjonale selskaper kontrollerer ressursene, og utnytter dem gjennom et aktivt samarbeid med Afrikas politiske og militære eliter og deres medløpere.

Da isen fra den kalde krigen begynte å smelte på 1980-tallet var ikke Afrika i stand til å dra nytte av den såkalte ”fredsgevinsten” mange hadde forventninger til ved krigens slutt. ”Når to elefanter slåss, er det gresset som lider,” sier engelskmennene. Det motsatte er like riktig: ”Når to elefanter leker eller elsker, er det fremdeles gresset som lider.” Det er derfor rekolonisering er en trussel i dagens Afrika. Det er to grunnleggende sider ved denne prosessen. Den ene er at staten og de viktigste finansielle og økonomiske beslutningene kontrolleres av IMF/Verdensbanken mens det sivile samfunn er i ferd med å bli erstattet av rike og mektige vestlige NGOer. Disse er nå de viktigste kildene til utviklingsbistand og humanitær hjelp til Afrika. Og som om ikke det skulle være nok, har det blitt moderne blant vestlige journalister, humanitære ”eksperter” og til og med blant såkalte ”frittalende” afrikanere og afrikakjennere å snakke om at det kan være en løsning for Afrika å gå tilbake til en eller annen form for kolonialisme (antakelig under FN-mandat). Den arrogante uvitenheten denne typen forslag vitner om, tyder på at kolonialismen aldri virkelig har forlatt Afrika. Den har bare gjennomgått en mutasjon, akkurat som det dødelige aidsviruset.

Nettressurser

Mer stoff om Afrika

http://www.afrika.no

Fellesrådet for Afrika