Kampen mot kolonialismen

Utdrag fra The Spirit of Manhood and Perseverence for Africans skrevet av Gakaara wa Wanja. Han var aktiv i mau-mau-bevegelsens kamp for selvstendighet i Kenya. Han ble fengslet av britene og satt åtte år i fangenskap. Til norsk ved Gunnar Bureid.

Oppgave

  1. Hvordan beskriver Wanjav kolonistyret?
  2. Hvilke problemer oppstod i forbindelse med jordeiendom i Kenya?
  3. Finn ut mer om mau-mau-bevegelsen i Kenya.

Kilde

Om kampen mot kolonialismen

En afrikansk arbeider produserer verdier for hundrevis av shilling i måneden. Likevel får han bare noen få shilling i lønn for arbeidet han gjør. Og for å føye spott til skade viser den hvite herren aldri påskjønnelse eller takknemlighet for de tjenester som blir ytt. Faktisk sørger den hvite mann for at den sorte mann arbeider under ydmykende og åndelig grusomme forhold: Han er underlagt harde reglementer, blir kalt «boy» akkurat som en unge, opplever alle mulige kutt i sultelønnen sin og er hele tiden utsatt for all slags smålig plaging. Disse forholdene er skapt av én grunn – nemlig å nekte den sorte mann enhver anledning til i ro og mak å overveie sin egen situasjon og å forhindre at afrikaneren skal bli bevisst om at arbeidet i virkeligheten er helt avgjørende for den hvite manns levestandard. Derfor vil den hvite mann aldri gi uttrykk for noe som likner på påskjønnelse for arbeidet ditt, skjønt den hvite mann i dypet av sitt listige sinn utmerket godt vet hvor viktig afrikanerens arbeid er.

Derfor oppfordrer jeg dere til å prøve å få innsikt i den hvite manns hemmelighet. Det er viktig å bemerke at denne situasjonen er en del av en stor plan for å holde den sorte mann som slave for fremmede raser i all evighet. Tankegangen er som følger: Den sorte mann skal fratas muligheten for noensinne å slippe å være nødt til å selge sin arbeidskraft, og han skal fås til å føle seg utilstrekkelig og usikker og til å hate seg selv, for da vil han bli værende slave for evig og alltid.

Vi er blitt splittet for at det skal være lett å manipulere oss
Se bare på de sørgelige, altødeleggende kampene mellom afrikanere i jordspørsmålet! All den beste jorden vår tok den hvite mann ifra oss. Siden da har vi ikke hatt tilstrekkelig med dyrkbar jord, og det er ikke engang nok til at alle familiene våre skal få en jordlapp hver. Resultatet av dette er at de afrikanske ofrene for jordkonfiskeringen kaster seg ut i stadige og kostbare rettssaker mot hverandre og krangler om hvem som eier hvilket jordstykke, eller hvor grensene egentlig går. Men sak mot den hvite mann som har tatt all jorden deres, kan de ikke føre. Kikuyo-folket er på nippet til å miste alt kveget sitt, fordi den hvite mann har tatt alle de fruktbare graskledte skogene og dalene. Kikuyo-gjeterne er derfor fanget i en nytteløs vandring på jakt etter beiteområder. Derfor har kikuyo-folket havnet i en desperat situasjon – uten jord og uten dyr og dermed uten velstand og uten noe egentlig hjemsted.

La oss se nærmere på den situasjonen som ligger til grunn for utbyttingen av afrikanerens arbeidskraft.

Fordi han er ute av stand til å drive med inntektsbringende åkerbruk eller kvegavl, er afrikaneren tvunget til å søke arbeid hos utlendinger som ansetter ham på sultelønn. Dette sikrer at han blir værende lønnsarbeider for alltid. Glem ikke at den hvite mann sikrer seg kontroll over andre deler av afrikanerens liv også. Den hvite mann ansetter afrikaneren og gir ham en bolig til en husleie som han selv har fastsatt. Afrikaneren må også kjøpe dyre matvarer hos den hvite mann. Den hvite mann sørger for at nesten halvparten av afrikanerens lønn går til husleie. På den måten betaler den hvite mann ut penger som til slutt ender hos ham selv, mens afrikaneren står tomhendt tilbake. (...)

Som en begynnelse kan vi kjempe for lik lønn for likt arbeid, for det er ingen som helst grunn til at europeere, indere og arabere skal betales bedre enn afrikanere for det samme arbeidet. I lønns- og rettsspørsmål må afrikaneren aldri være fornøyd med annet enn absolutt likhet med de rasene som har gjort landet vårt til sitt hjem. Afrikaneren har gjort det moderne livs streben til sin: Han ønsker sunn ernæring, skikkelige klær, å kunne bygge et godt hus å bo i og å få god videregående utdannelse. Denne strebenen kan bare føre til noe hvis verdiene og pengene er på afrikanske hender. Vi må totalt forkaste den situasjonen at det blir oppmuntret til slik streben samtidig som det legges hindringer i veien for at det skal bli mulig å realisere den.

Det er toppmål av skjensel at vi, eierne av dette landet, er blitt gjort til rettighetsløse leiere hos utlendingene – vi må tigge om et sted vi kan bygge husene våre, og vi må betale avgifter på veiene vi bruker. For å gjøre denne skjenselen større så ender de av oss som våger å sette spørsmålstegn ved det rettferdige i denne tingenes tilstand, med å få hodet sitt knust. Andre ser dette og bøyer seg i frykt. Folk får ikke si det de mener. De får ikke kreve rettferdighet. Derfor nektes vi ytringsfrihet. Men vi vil kreve ytringsfrihet. Vi vil ikke ty til voldelig kamp. Vi vil si om og om igjen at vi må få vår egen uavhengige nasjonale regjering, fordi vi har rett til å bli likeberettigede medlemmer av de uavhengige nasjonenes samfunn. I likhet med andre nasjoner har vi rett til selvbestemmelse. Det er derfor en plikt for regjeringen i dette territoriet å tjene alle gruppers interesser likt uten hensyn til opprinnelse, rase eller hudfarge.

Vi må få så mange representanter som mulig i guvernørens råd så vel som i alle andre råd som er med og styrer dette landet. Vi utgjør det store flertallet i landet, og vi må derfor få være forholdsmessig representert i slike råd. Men vi krever også at disse representantene ikke under noen omstendighet blir pekt ut for oss. Vi må fritt få velge dem vi har tillit til. Som det heter i et kikuyo-ordspråk: Enhver kjenner sine egne behov best.