Kapittel 13: Avkolonisering og utvikling

Dansere fra Mosambik under åpningsseremonien for et møte mellom APC-statene (afrikanske, Stillehavsstater og karibiske stater) i 2004. Handelssamarbeid og samarbeid med EU stod på dagsorden. Et viktig trekk ved verdenssamfunnet var det økte samarbeidet i regionale grupper og organisasjoner. (Scanpix / Alexander Joe / AFP)Dansere fra Mosambik under åpningsseremonien for et møte mellom APC-statene (afrikanske, Stillehavsstater og karibiske stater) i 2004. Handelssamarbeid og samarbeid med EU stod på dagsorden. Et viktig trekk ved verdenssamfunnet var det økte samarbeidet i regionale grupper og organisasjoner. (Scanpix / Alexander Joe / AFP)

Etter andre verdenskrig motarbeidet USA og Sovjetunionen kolonisystemet. I 1960 fikk mange afrikanske land sin uavhengighet. Enkelte kolonier var uforberedt på frihet, og det brøt ut indre konflikter, for eksempel i Kongo. Først i 1975 fikk Angola og Mosambik sin uavhengighet fra Portugal etter væpnet kamp.

I Sør-Afrika styrte det hvite mindretallet – boerne – landet med hard hånd. Boerne gjennomførte en konsekvent raseskillepolitikk – apartheid. ANC – African National Congress – ble en sentral organisasjon for de svartes frigjøringskamp. I 1962 ble en av lederne for ANC, Nelson Mandela, fengslet og dømt til livsvarig fengsel.

Raseskillelovene ble avviklet i begynnelsen av 1990-årene. I 1994 ble det første demokratiske valget holdt, og ANC fikk et solid flertall. Nelson Mandela ble løslatt fra fengslet i 1990 og ble det nye Sør-Afrikas første president.

Også i Zimbabwe satt det hvite mindretallet med makten. Det hvite mindretallsstyre måtte gi den fra seg i 1980, og frigjøringslederen Robert Mugabe ble ny statssjef.

Mange u-land i Afrika slet med store problemer, men etter årtusenskiftet var det lyspunkter: færre kriger, flere demokratier og færre mennesker som sultet.

Fra rundt 1980 opplevde mange land i Øst- og Sørøst-Asia en enestående økonomisk vekst med basis i eksportrettet industri. Disse landene fikk betegnelsen NIC-land (nyindustrialiserte land). I mange av disse landene skjedde det en demokratisering, men i Burma og i Nord-Korea levde folk i diktaturer.

I 1970-årene og i begynnelsen av 1980-årene styrte militærregimer mange land i Latin-Amerika. I tiårene etter innførte flere og flere land demokratiske systemer. Men mange land slet med gjeld og det var store forskjeller mellom fattige og rike.

Mange u-land slet med å få til økonomisk utvikling. Lave råvarepriser, gjeld, feilslått økonomisk politikk og korrupsjon hindret utvikling. I mange land i Øst- og Sørøst-Asia økte veksten i økonomien raskere sammenlignet med Afrika.

Flernasjonale selskaper og store frihandelsorganisasjoner som Verdens Handelsorganisasjon (WTO) var viktige aktører i internasjonal økonomi. U-landene var opptatt av å få adgang til i-landenes markeder og mange mente at dette var viktigere enn bistand.

Fattigdommen i mange u-land førte til miljøskader, men industrilandene med Kina og USA i spissen stod for mesteparten av klimaskadelige utslipp. Alvorlige signaler om klimaendringer satte dette problemet på den internasjonale dagsorden utover 2000-tallet.

Nettressurser

Kongos historie: Folket plyndres fortsatt

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3277265.ece

Zimbabwes statsminister Tsvangirai besøker Norge

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3127390.ece

Globalis om Cuba

http://www.globalis.no/Land/Cuba

Den norske Burmakomité

http://www.burma.no/

Nye militære trusler fra Nord-Korea

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3120517.ece

Globalis om Nord-Korea

http://www.globalis.no/Land/Nord-Korea

Global krise kan knuse Afrika

http://e24.no/utenriks/article3112408.ece