Et angrep på Lillehammer-OL

Les artikkelen om OL på Lillehammer av professor Per Fugelli i Dagbladet 29. januar 1994 og svar på oppgavene.

Oppgave

  1. Lag en oversikt over de kritiske synspunktene som professoren retter mot lekene på Lillehammer.
  2. Finn argumenter som taler imot kritikken og som tar i betraktning de positive virkningene vinter-OL hadde for Norge.
  3. Er noen av argumentene gyldige for et eventuelt OL i Tromsø?

Kilde

Den hvite rases luksuriøse eliteshow

Vinter-OL blir den hvite rases luksuriøse eliteshow. Lekene koster den norske statskassen seks milliarder kroner. For seks milliarder kroner kan vi, etter UNICEFs beregninger, forebygge 30 % av de 10 millionene hungers- og fattigdomsbestemte barnedødsfallene som rammer den tredje verden hvert år. Uavhengige FN-organer er enige om at Vestens ville forbruk må stanses for å sikre en bærekraftig framtid. Mot en slik bakgrunn blir Lillehammer-OL å regne som grov økologisk kriminalitet.

OL blir et redskap i de politiske og økonomiske makthavernes cancrøse vekstplaner. Regjeringens langtidsprogram kalkulerer med en fordobling av det private forbruk innen år 2030.

OL representerer konsumkulturen i snøkrystall. Kapitalismens tunge konsumdrivere: Coca-Cola, IBM og VISA dominerer blant sponsorene. Dyre moteklær, snobbete designartikler, subtilt sportsutstyr, en enorm tonnasje av unyttige luksusvarer omsettes for milliarder i den kommersielle massesuggesjonen rundt OL.

OL er grådighetens arena. Vanlige folk på Lillehammer er smittet av gullfeberen. En fjellstue krever 3000 kroner pr. seng pr.natt, 100 kroner for frokost, 400 kroner for middag. For utøverne dreier det seg om mer gull enn grammene i medaljen. Mellom 1 og 10 millioner kroner vil våre olympiske mestere tjene i sponsor- og reklameinntekter. Lederne i LOOC belønner seg selv med lønn og frynsegoder i millionklassen. Bentein Baardson får 800 000 kroner året for å regissere OL-seremoniene – på deltid.

LOOC er sammensatt av kremtopper fra det norske næringsliv. Den siamesiske koblingen mellom toppidrett og næringsliv er ikke tilfeldig. Den har sin bakgrunn i felles ideologi og kommersiell symbiose. En av Norges fremste sosialantropologer, Arne Martin Klausen, leder et større forskningsprosjekt om OLs samfunnsvirkninger. En av konklusjonene lyder: "OL er en seremoniell og rituell kraft som legitimerer den moderne industrikapitalismen."

OL katalyserer de miljødestruktive prosessene som er innebygget i det kapitalistiske system.

I et slikt perspektiv blir LOOCs miljøpynt, nedbrytbare, ja endog spisbare engangsbestikk, vanskelig å svelge.

I en tale for tre eller fire år siden lanserte Gro et nytt nasjonalt slagord: "Det er typisk norsk å være god." Med god mente hun ikke snill, men flink, effektiv, produktiv, konkurransedyktig. Hun mente god i betydningen: Vær en vinner, ha suksess. Hun mente god i betydningen prestér, bli rik, vinn gull til Norges Bank, vinn gull i OL. Aldri før har elitedyrkingen og prestasjons-fikseringen vært så rabiat i skolen, ved Universitetene, i næringslivet og på arbeidsplassene. Gro har satt Norge i høygear. Fellesskap og likeverd erstattes av vinnerkultur og enerdyrking.

Dydene på Lillehammer blir: konkurranseevne, effektivitet, fart, styrke. OL kommer til å fungere som potensmiddel for tilsvarende dyder i skole- og arbeidsliv.

Men her er noen som ikke seirer. Med dyrking av vinneren følger forakt for taperen. I det rådende klima av fighting spirit, vinn eller forsvinn, gjemmer taperne seg bort: Skoletaperne, arbeidstaperne, pengetaperne, helsetaperne.

Lillehammer-OL blir Den tilfredse majoritets olympiade. Det er de friske og velhavende, de som overlever kampen for tilværelsen, som kommer til å nyte sin egen seier sammen med de andre vinnerne på Lillehammer. LOOCs utspill om sosial rensing (løsgjengere og kriminelle) for å kvalitetssikre by- og mediebilde er unødvendig. Vi kommer ikke til å se mange uføre, arbeidsløse, innvandrere, minstepensjonister, narkomane, kriminelle på Lillehammer. De vil holde seg hjemme, og skru av TV-en. For TV-skjermen vil i de to OL-ukene oppleves som et speil hvor selvbildene bare får større og større feil.

Den tilfredse majoritet trenger høyt privilegerte ledere. Det skal være forskjell på folk alt etter status og prestasjon. Derfor godtar Norge, med et sosialt frostanfall som fort går over i kynisk galgenhumor, primadonnanykkene til Sjefenes Sjefer i IOC:

  • 4. januar 1994 melder Aftenposten: "30 provisoriske luksustoiletter, også kalt toilettenes Rolls Royce, til en verdi av to millioner kroner, står til rådighet for OL-topper, hovedsponsorer og deres respektive. De 30 luksustoilettene er konstruert av Pissoire Entrepreneur Extraordinaire."
  • 6. januar 1994 melder VG: "Enkelte IOC-medlemmer har med seg eget ferdigtappet blod i OL-kofferten. De stoler ikke på norske sykehus, ved en eventuell blodoverføring frykter de HIV-smitte."

OL på Lillehammer vil potensere nasjonalfølelsen i en grad som kan nærme seg nasjonalisme. Helleristninger, vikingsymbolikk, folkeeventyrmystikk, skiromantikk, bunader og hallingkast, fakler og varder, flagg og fedrelandssang lager en stemning av norskdom som vi må tilbake til nasjonale strømninger i 1930-årene for å føle samme uro over. Men dette er bare kulissene. Selve spillet, sorten, kampen har den mest intense virkningen på nasjonalfølelsen.

Lillehammer-OL kommer til å bli en meget velregissert forestilling, ikke minst nasjonalpolitisk. Nesten så velregissert som i Kjartan Fløgstads "Det 7. klima", hvor profesjonelle tilskuere (utdannet ved Statens publikumsakademi?) gjennom miming, gestikk og suggererende talekor sørger for at sporten, gjennom TV, modellerer folkesjelen slik den politiske makten vil ha den.

OL er macho. OL er kamp. I den mannskulturen som toppidretten stimulerer, er det ikke bare hoppkanten som angripes aggressivt. En aktuell undersøkelse fra USA viser en klar økning i voldelige angrep på kvinner når egne helter vinner. "Seieren er vår" gir enkelte menn en rus av makt og styrke som finner utløp i kvinnemishandling. Så kanskje håper noen på minst mulig norsk gull?

OL er kapitalisme i sportsklær. Den norske Velferdsstaten er under Arbeiderpartiets paradoksale administrasjon i ferd med å bli Den norske Vær-deg-selv-nok-staten. Den sosiale brutaliseringen skjer fort. Det skyldes at Arbeiderpartiet kamuflerer den. Fra gammelt av har Arbeiderpartiet stått som bærer av rettferd og samhold i Norge. Derfor tror vi ikke at sosialdemokratene kan bevege oss inn i 3/4-samfunnet. Gro er verdens retoriske miljømor. Derfor tror vi ikke at hun kan føre en miljøfarlig realpolitikk. OL kan hjelpe oss til klarsyn. På Lillehammer vil aktuelle samfunnsmedisinske risikofaktorer tre tydelig fram: miljø-arroganse, konsummani, elitedyrking, jeg-digging, solidaritetsavvikling, etnisk oppbyggelse, mannssjåvinisme. Kanskje kan fjersynsskjermene i de to OL-ukene virke som et forstørrelsesglass hvor vi ser kommersialismen og egoismen i ekstrem framføring? Kanskje blir synet så frastøtende at vi gjenoppdager likeverd- og likevektsamfunnet? Kanskje blir ikke Lillehammer-OL en bro fra sosialdemokrati til sosialdarwinisme likevel?