Biskopene og abortlovgivningen

Les uttalelsen fra bispemøtet i 1977, klikk deg inn på nettressursen under og svar på spørsmålene.

Oppgave

  1. Hvilke hovedargumenter bruker biskopene mot abort?
  2. Hvordan blir synspunktene til biskopene fra 1973 ført videre av Kristelig Folkeparti?
  3. Hva mener du om retten til selvsbestemt abort?

Kilde

Vern om fosterets liv

Uttalelse fra bispemøtet i 1977.

Abortspørsmålet har i en årrekke stått sentralt i samfunnsdebatten i vårt land. Utviklingen er gått mot en stadig mer liberal praksis. Forslag til lov om selvbestemt abort er ventet lagt fram for Stortinget til våren.

Bispemøtet ser det nødvendig i denne situasjon igjen å minne om det menneskelige fosters verdi. Bispemøtet har gjort det før, i 1960 i forbindelse med lov om abortus provocatus, som det året ble vedtatt, i 1971 med uttalelsen Abort – Menneskeverd – Lovgivning, i 1973 med brev til Stortinget om denne sak og i 1975 i flere uttalelser i forbindelse med ny abortlov.

Kirkens grunnlag for å hevde fosterets verdi ligger i Bibelens menneskesyn. Ifølge Bibelen har mennesket en uendelig verdi. Det er skapt i Guds bilde. Derfor er det ukrenkelig, og derfor har alle mennesker den samme rett til liv. Denne verdi og denne rett gjelder også fosteret. Fosteret er skapt av Gud. Guds omsorg og Guds plan med mennesket går tilbake til før fødselen. For Gud begynner det enkelte menneskes tilværelse allerede fra unnfangelsen i mors liv.

Derfor må kirken i troskap mot Guds ord holde fast på og utrettelig hevde at fosteret er et egen vesen med krav på vern.

Likeledes må enhver kristen bøye seg under Guds ord om det gryende menneskelivs rett til å leve, uansett hva samfunnets lovgivning måtte gi adgang til. Dette betyr ikke at fremkalt abort aldri kan komme på tale. Men kirken kan bare akseptere et abortinngrep når morens liv står i fare og må beskyttes, og når hennes helse er truet på en slik måte at fullført svangerskap og fødsel vil bety en alvorlig helseknekk for resten av livet, slik det ble uttrykt både i bispemøtets uttalelse i 1960 og i 1971.

Det er ikke kirkens oppgave å gi lover for samfunnet. Det er samfunnets organer som skal gjøre det. Og i dette arbeid er det mange forhold som må bli tatt med i vurderingen. Det gjelder også arbeidet med ny lov om abort. Men det er et klart kirkens kall å gjøre lovgiverne kjent med Guds ord om fosteret og dets verdi når lov skal lages som angår det ufødte liv. En lov om abort angår på fundamental vis både moren, som bærer barnet, og det gryende menneskeliv. Fosterets rett til liv og vern må ikke bli glemt. Derfor ber vi om at arbeidet med loven tar hensyn til fosterets menneskeverd og at en enhver adgang til abort framstår som en klar nødutveg.

Mange vil kanskje synes at dette er hård tale. Det er likevel det beste for oss alle at Guds vilje blir holdt fram så klart som mulig også i disse spørsmål. Vi er overbevist om at en prutningsløs respekt for menneskets verdi vil gagne oss best både som enkeltmennesker og som samfunn.

Det er viktig for bispemøtet å fastslå at vi verken kan eller vil bedømme noen mer skyldig enn andre. Guds ord om livets verdi og alles rett til liv er en dom over oss alle, kirken ikke unntatt. Vi kan bare minne om det farløse barnet og den enslige mor, hvordan de er blitt vurdert og behandlet ned gjennom historien.

Men bispemøtet vil be om at vi sammen går inn for å reise et vern for det ufødte liv i vårt folk. Uansett en abortlovs ordlyd vil fosterets sikreste vern i alle tilfelle være det enkelte menneskes samvittighet, når den er grunnfestet i Guds ord. Dette betyr at vi alle må bidra til å gjøre det så lett som mulig for hver enkelt mor å bære fram sitt barn. Det har med holdninger å gjøre, og med prioritering av ressurser, både private og offentlige. Moren som bærer fram sitt barn, fortjener vår omsorg. Barnet i hennes liv er en mulighet for det gode i menneskeslekten.