Aksjon mot Fellesmarkedet – de 143

I 1962 ble den første organisasjonen mot Fellesmarkedet (EEC/EF) dannet. Den fikk navnet "Aksjon mot Fellesmarkedet - de 143", og den startet med et opprop med 143 underskrivere. De 143 personene som skrev under, var i stor grad framtredende intellektuelle, universitetsfolk og kulturpersonligheter, flere av dem med tilnytning til venstresiden i Arbeiderpartiet.

Oppgave

  1. Hvilke argumenter benyttes mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet?
  2. Benytt Tor Bjørklunds bok Mot strømmen (Universitetsforlaget 1982) side 21-79, og finn ut mer om motstanden mot Fellesmarkedet tidlig i 1960 årene. Du kan også finne stoff i hovedoppgaven i historie til Lars Kjetil Köber som ligger på nettstedet under.
  3. Sammenlikn argumentene fra 1962 med dem du finner i kilder fra 1970- og 1990-årene.

Kilde

Oppropet til de 143

Til norske kvinner og menn

Dyp uro har bredt seg i vide kretser av det norske folk ved tanken på tilslutning til den nye vest-europeiske union som kalles Fellesmarkedet.

Sterke krefter i vårt land arbeider for dyptgripende forandringer i vår grunnlov, forandringer som vil føre til oppgivelse av Norges selvstendighet og suverenitet for et formål som er særdeles tvilsomt. Dette truer med å splitte det norske folk.

Ved de store avgjørelser i vårt lands historie i 1814, 1905 og 1940 sto et samlet folk bak beslutningene. Disse avgjørelser danner grunnlaget for landets sosiale, økonomiske og kulturelle fremgang i nyere tid og det forplikter vår generasjon til å føre linjen videre. I dag er det bare ved å bevare vår politiske frihet at vi kan sikre de demokratiske idealer innenfor vårt eget område og samtidig virke for at disse idealer blir de rådende i verden. Bare på den måten kan vi gjøre en virkelig innsats for fredens sak.

Med sterke bånd er vi knyttet til europeisk kultur. Her har vi både gitt og hentet. Men Europa er to ting. Det finnes et Europa som har inspirert vårt frihetsverk, vårt demokrati og vår grunnlov. Men det finnes også et Europa som er ansvarlig for erobringskriger, kolonivelde og undertrykkelse, økonomisk og sosialt. Det er en stor fare for at det er den siste av disse strømningene vi vil bli trukket inn i hvis vi slutter oss til Fellesmarkedet. Norge må ikke la seg binde ved en uoppsigelig traktat til en blokkpolitikk som vedlikeholder den økonomiske og militære spenning i verden og setter et skille mellom Europa og utviklingslandene.

De små nasjoner har ikke utspilt sin rolle. Norge har et ansvar både overfor seg selv og overfor verden. Som selvstendig stat må vårt land forsterke det arbeid som gjennom de store verdensomspennende organisasjoner gjøres for å bringe alle folk nærmere hverandre til gjensidig forståelse og samarbeid. Den nye vest-europeiske union som Fellesmarkedet blir, har ikke slike mål.

En rekke av våre fremstående sosialøkonomer hevder at ikke engang på det økonomiske område har vi noen sikkerhet for at en tilslutning til Fellesmarkedet vil gi fordeler for Norge som helhet på lang sikt.

Meget av det vi har vunnet av mulighet for å kunne føre en økonomisk og sosial politikk etter folkets ønske og til folkets beste, vil gå tapt under Roma-avtalen. Utenlandsk storkapital får store muligheter til å slå under seg norske bedrifter, jord, skog, fiskefelter og andre naturherligheter. Vår eiendomsrett og råderett over eget land blir undergravd. Norge må sikre seg handlefrihet så vel i den indre økonomiske politikk som i den ytre. Dette holder veien åpen for handelsavtaler både med fellesmarkedslandene, utviklingslandene og andre land.

Enhver form for forhandling om medlemskap eller assosiering på grunnlag av Roma-traktaten vil bety noe meget mer enn det å "klarlegge betingelsene". Ved å innlede slike forhandlinger vil vi i realiteten binde oss i betydelig grad i de store spørsmålene som blir avgjørende på lang sikt. Forhandlinger om en ordning som ikke betyr noe mer enn en handelsavtale eller en avtale om justering av visse tollsatser, vil selvsagt ikke ha en slik virkning.

Det er foreslått å ta mer eller mindre avgjørende skritt i denne skjebnesvangre saken i løpet av våren 1962. Det må ikke skje. Saken ble av de store partiene holdt utenfor de spørsmålene velgerne skulle ta standpunkt til ved siste stortingsvalg. Det sittende storting har ikke folkets mandat til å oppgi Norges suverenitet og nasjonale selvstendighet for et formål som dette, eller til å føre forhandlinger på et slikt grunnlag.

Det er ikke nok å innhente uttalelser fra ledelsen i de store organisasjonene eller sende ut ensidig opplysningsstoff til en del grunnorganisasjoner. Det må samtidig sørges for at alle norske kvinner og menn får et tilstrekkelig allsidig grunnlag til å gjøre seg opp en selvstendig mening. Folkets vilje må bringes på det rene.

Vi oppfordrer alle, hver i sin krets - uansett parti eller politisk oppfatning - til å organisere seg med sikte på inngående drøftelse og til å gi uttrykk for sin oppfatning.

Ingen forhandlinger om medlemskap i Fellesmarkedet.
Ingen form for forhandlinger som innebærer noen oppgivelse av vår suverenitet.

Oslo, den 16. desember 1961
Aksjon mot medlemskap i Fellesmarkedet