Fra stortingsdebatten om Nordisk Råd, juni 1952

Da Stortinget stemte over norsk medlemskap i Nordisk Råd i 1952, stemte 39 representanter imot. Blant disse var hele Bondepartiets gruppe, 2/3 av Kristelig Folkeparti, halvparten av Venstre og noen fra Høyre. (Kilden er fra Stortingstidende 1952)

Oppgave

  1. Hvilke erfaringer fra unionene med Danmark og Sverige taler imot norsk medlemskap i Nordisk Råd?
  2. På hvilke måter frykter de to representantene at Stortingets myndighet skal bli innskrenket?
  3. Hvordan ønsker representanten Grytnes at det nordiske samarbeidet skal foregå?
  4. Kjenner du igjen noen av argumentene i denne debatten fra striden om norsk deltakelse i EU?

Kilde

Kristoffer Grytnes (KrF.):

For meg faller det naturlig å se dette spørsmålet i historiens lys. Var det noe det norske folk skulle ha lært av sin historie, så var det at vi skulle passe oss for unionell samrøring og politisk samarbeid med andre land. Gjennom hundrer av år har vi prøvd hva det har å gi vårt folk. Mange av oss her i salen husker sikkert ennå hvilken lettelse det var i 1905, da vi endelig var kvitt unionen.

Nå kan en si at forslaget om et nordisk råd ikke har noe med union å gjøre. Og det er sant nok. Men begynner vi først å spinne på tråden med politisk skandinavisk samarbeid, er det ikke godt å vite hvor lang den tråden kan bli, hvor langt arbeidet kan gå, og hvilke resultater det kan føre til. Da vi gled inn i foreningen med Danmark, var heller ikke forbindelsen så sterk til å begynne med, i alle fall ikke i det første sambandet i 1380. Det ble noe sterkere ved avtalen av 1397 og ved foreningstraktaten av 1450. Men selv denne siste, som kom til å binde det norske folk, og nesten førte til det norske rikes undergang, så ikke så farlig ut på papiret. Det het endog at om de to riker skulle være forbundet til evig tid, så skulle "ingen den annens overmann være". Vi vet hvordan det gikk. Livet var sterkere enn det skrevne ord. Knyttet til Danmark var Norge den svake part, og det gled mer og mer inn under dansk innflytelse. Og faren var vel nettopp at de hadde et politisk organ de kunne bruke; Riksrådet. Også i unionen med Sverige hadde Norge lett for å bli den svakere part. En kan si at det var nordmennenes egen skyld. Hadde de vært nasjonalt sterkere, hadde de greidd seg overfor påtrykket. Men det var nettopp det som var faren: Overfor andre folk, i så nært samarbeid, var ikke nordmennene nasjonalt sterke nok til å hevde seg. Det spørs da hvor sterke vi er nasjonalt nå.

Jeg har lyst til å minne om et ord som jeg så i "Nationen" for mange år siden. Det var da spørsmål om det skandinaviske samarbeid, og da sa "Nationen": Når nordmennene blir like gode nordmenn som svenskene er svensker og danskene er dansker, da kan vi lettere klare et skandinavisk samarbeid.

Mindretallet peker på at hensikten med Rådet naturligvis er å styrke det gjensidige tillitsforhold i Norden. Det vil vi alle gjerne. Men spørsmålet er på hvilken måte en gjør det. Jeg synes historien også der viser oss at tillitsforholdet blir best når hvert land steller med sine egne saker. Vi må vel si at det har vært et godt naboforhold i Norden siden 1905. Og her må jeg minnes noe i forbindelse med 1905. I sitt skriv til Kongen av 6. juni 1905 sier Regjeringen blant annet - jeg siterer litt kortfattet: "Men den utvikling av unionsforholdet som nå er innledet" - altså oppløsningen av unionen - "tør dog innen kort tid vise seg å ha vært begynnelsen til bedre og lykkeligere dager for begge folk."

Da statsminister Michelsen døde i 1925, minte Göteborgs Handels- og Sjöfartstidning om denne uttalelse, og tilføyde at den ikke den gang trodde på den. Men tiden har vist at Michelsen hadde rett, sa avisen, og at han den gang så framover med noe av en profets syn. Og det er ofte understreket at forholdet til Sverige aldri har vært så godt som siden vi kom hver for oss. Når vi har lært dette, og lært det så dyrt, skjønner jeg ikke at vi nå skal til med et samarbeid som en ganske sikkert må gå ut fra kan, og vel også vil, komme til å skape gnisninger og vansker.

Det er ganske riktig pekt på at Sverige ofte har ført en annen utenrikspolitikk med andre sympatier enn vi. Et slikt råd, som på sett og vis knytter nasjonalforsamlingene sammen, kan føre til politiske konsekvenser som vi nå ikke har oversikt over. Mindretallet peker på at medlemmer av rådet kan komme i en tvangssituasjon når saker som er behandlet i Rådet kommer opp i nasjonalforsamlingene. Det er klart at det de har vært med på og vedtatt i Rådet står de ikke fritt overfor ved senere behandling, f.eks. i Stortinget. Og her er det en ting til å merke: Et flertall i Stortinget og i riksdagene vil vel gjerne søke å ha flertall i Rådet, og skal rådsmedlemmene velges etter forholdstall, vil det få flertall der. Men dermed vil jo flertallspartiene, så vidt jeg forstår, på sett og vis være bundet når sakene kommer opp i nasjonalforsamlingene. Rådet kan med det få en inngripende betydning, og langt større enn vi nå tiltenker det, ved sakens behandling i storting og riksdager.

Jeg er ikke motstander av skandinavisk samarbeid. Tvert imot. Jeg hilser med stor glede et samarbeid som kan fremme det gode naboforhold og bli til gjensidig hjelp for alle de skandinaviske folk. Men det må være et samarbeid som er slik at vi, hvert enkelt folk, til enhver tid har fullt herredømme over virkningene, og ikke på noen måte binder oss til handlinger og vedtak som en kanskje helst så ugjort. Et slikt samarbeid mener jeg bør være på frivillig basis, slik som vi har hatt det i lengre tid. Et slikt samarbeid vil jeg støtte av all makt. Der kan en ta opp oppgavene etter hvert som de melder seg, og helt fritt drøfte dem og forelegge resultatet for sine regjeringer uten at en er bundet, slik en vil bli det når forhandlingene foregår i et politisk organ. Og ingen vet hva dette organ kan utvikle seg til. Nå skal det ikke ha noen makt, men når det får arbeidet en tid, vil en kanskje finne ut at det ikke har den myndighet det bør ha hvis det skal utrette noe, og så kan snøballen ta til å rulle. Det var slik det gikk før i vår historie. Her kan en i sannhet bruke ordene: sporene skremmer.

Vi har et organ for skandinavisk samarbeid i Det nordiske interparlamentariske forbund. Mindretallet peker på at dette kan utbygges og bli mer skikket til å løse spørsmålet om et praktisk og nyttig samarbeid. Jeg mener det er veien vi bør gå. Den innebærer ingen fare for politiske band og politiske konsekvenser, men gir fullt høve til et samarbeid som kan fremme den gode broderlige ånd og finne en god løsning på spørsmålene som etter hvert vil melde seg. Jeg vil anbefale mindretallets forslag, og jeg vil selv med full overbevisning stemme for det.

C.J. Hambro (H):

Våre danske og svenske venner har vanskelig for å forstå at ordet "union" ikke har den samme klang i våre hjerter som i deres hjerter, de har vanskelig for å forstå at vi, muligens beriket gjennom historisk erfaring, ser noe annerledes på det enn de gjør. Der er en kjerne av sannhet i de ord i "Nationen" som ble sitert av hr. Grytnes, at når nordmennene blir like gode nordmenn som svenskene er gode svensker og danske er gode dansker, er tidspunktet kommet for å gå videre. For det er vel en betraktning som har måttet påtrenge seg enhver som har erfaring fra våre forskjellige kongresser, at svenskene, de svenske delegasjoner - og dette er ikke sagt som noen kritikk, men som en anerkjennelse av dem - de tenker på Sverige, og de tar de svenske hensyn, danskene tar kanskje litt mer begeistret nordiske hensyn, men nordmennene, som etter 1905 har glemt det som man engang kalte "selvstendighetens æresfølelse", har glemt nødvendigheten av på alle punkter å vokte over de konstitusjonelle former og det konstitusjonelle innhold, nordmennene har ved uhyre mange anledninger en elskverdig og bredt smilende trang til å si og gjøre det som svenskene og danskene liker. Det er muligens menneskelig tiltalende, men det er ikke fyldestgjørende.

Jeg må bekjenne, at når jeg hører mine utmerkede danske venner, og jeg mener da ikke bare alminnelige nordiske venner, men et par av mine gode personlige danske venner, som er uhyre ivrige talsmenn for det Nordiske Råd, når de trekker opp sine fremtidsperspektiver med disse unioner i tankene, fyller det meg med atskillig angst og beven. Vi har ikke avrundet vårt nasjonale bo etter århundrers unionspolitikk på samme måte som de andre har gjort det. (...)

Ingen må jo glemme at det først var efter at unionen var opphevet i 1905, at vi fikk et virkelig fruktbringende samarbeid med svenskene. Det samarbeid vi en gang kunne ha hatt, ble slått i stykker da svenskene opphevet mellomriksloven. Det varte en del år efter 1905 før samarbeidet kom godt i gang. Siden har det utviklet seg naturlig, og det vil fortsette å utvikle seg naturlig på alle mulige praktiske og politiske felter hvor det er et grunnlag for det. (...)

Når det så gjelder det rent praktiske ved denne sak, og det arbeide man innbydes til, må jeg bekjenne at jeg ser det som en hovedsak ved hele vår konstitusjonelle utvikling at ansvaret samles i denne sal, ansvaret for det som er Norges politikk, ansvaret for det som norsk handlemåte, og at det ikke spredes. (...)

Der tales i disse vedtekter om at man skal etablere faste sekretariater og at de særlige utgifter ved disse sekretariater, når det er det enkelte lands sekretariat som skal forberede sakene, skal dekkes av landet selv. Det felles sekretariat man imøteser, skal få sine utgifter dekket efter Rådets bestemmelse. Vi har ikke bruk for den slags sekretariater. Vi ønsker dem ikke. Sakene som forelegges for Norges storting, skal være forberedt på konstitusjonell måte gjennom den ansvarlige regjering og dens organer. Vi skal ha anledning til å følge dem på ethvert punkt. Vi skal ha anledning til å prøve dem, og vi skal ha anledning til å gi dem de direktiver vi ønsker.