Fagbevegelsens stilling i 1945

Gunnar Ousland (1877–1967) var redaktør av Bergens Arbeiderblad fra 1927 til 1940, og han var forfatter av verket Fagorganisasjonen i Norge utgitt i 1949. På LOs representantskapsmøte juni 1945 holdt Ousland en innledning om hovedlinjene i fagbevegelsens arbeid de kommende årene. Foredraget hadde en oppsummerende og programmatisk karakter som gjør det til et sentralt dokument for å forstå tankegangen i fagbevegelsens ledelse i den første etterkrigstiden. (Fra Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr 2 1977)

Oppgave

  1. Vis hvordan Ousland trekker inn erfaringer fra krigen for å forklare framveksten av den nye samfunnssolidariteten.
  2. Hvilken rolle skal arbeiderbevegelsen spille i det nye etterkrigssamfunnet, og hvilke retningslinjer og mål trekkes opp for det politiske arbeidet?

Kilde

Fellesprogrammets forutsetninger

Mulighetene for å skape et slikt program var lagt til rette ved alle gode nordmenns samling om frihetskampen under okkupasjonen. Aldri før i norsk historie var klassene og menneskene rystet sånn om hverandre. Noen hver hadde måttet ta valget mellom de verdier, som en kunne skille seg ved og de som var helt umistelig og som en kunne ofre livet for. Arbeidsgivere og arbeidere, bønder og fiskere, alle fikk de den store og avgjørende opplevelse at det som samlet oss var langt større og avgjørende enn det som skilte, og derfor kunne vi tross all klasseforskjell stole fullt ut på hverandre.

Denne verdenskrigen sto ikke bare om nasjonal frihet. Det var det svarteste og uhyggeligste tyranni, som truet hele menneskeslekten med et nytt slaveri, som var langt verre enn noensinne før i verdenshistorien. Derfor førte selve frihetskampen oss fram til en dypere og mer almen erkjennelse av at alle mennesker uten unntakelse har rett til en fri og trygg tilværelse uten nød, frykt og tvang. Dermed måtte også forutsetningen være skapt for en større samfunnssolidaritet enn noensinne før. Om der ikke var enighet om å bygge opp et sosialistisk samfunn, så kunne der skapes en bred samling om en utvikling fram til et sosialt samfunn med trygghet for alle og et begynnende økonomisk demokrati.

En var nok klar over at når freden kom ville de gamle motsetninger våkne til live igjen. Men på samme måte som frihetsverket på Eidsvoll brøt med det politiske enevelde og skapte fri bane for den store demokratiske hundreårs utvikling, på samme måte skulle frigjøringa nå åpne vegen fram til det økonomiske demokrati med trygghet for alle. (...)

Vi var en tid usikre på om det overhodet kunne la seg gjøre på demokratisk vis å skape en ny samfunnsordning. Ja, der var tider da det ble et dogme at en ny samfunnsordning ikke kunne etableres uten revolusjon. Det var da en så på streiken som "den revolusjonære gymnastikken" for å bruke et svensk uttrykk, og riksdagsmennene ble kalt "riksdagsskojare" fordi de innbilte arbeiderklassen at det var noen framgangslinje ad den veg.

Men nazismen og verdenskampen mot den har vist oss hvilken veldig makt staten har både på godt og ondt. Og både de objektive og subjektive forhold etter verdenskrigen har ført til at hele arbeiderbevegelsen har avgitt erklæringer om at den tror at vegen fram til sosialismen kan vinnes på demokratisk vis.

Dermed har også streiken mistet den begrunnelse som lå i den revolusjonære situasjon. Tilbake står bare dette at vi beholder vårt beredskap for det tilfelle at nye reaksjonære bevegelser skulle dukke opp.

En arbeiderklasse, som erobrer samfunnsmakten i stat og kommuner, og som er langt på veg til 100 % organisasjon med hele arbeidslivet tarifflagt og som har preget det hele samfunnssyn så sterkt i sin favør som fellesprogrammet gir uttrykk for - den kan ikke bli stående ved dette at den kan stanse maskinen. Den går like fram til det nye og langt større formål for solidaritetsarbeidet, det nemlig at vi skal utvikle klassesolidariteten til en samfunnssolidaritet og at vi skal være med og styre maskinen sammen med de andre samfunnsklassene, og at vi på denne måten skal oppnå langt mer både for oss selv og de øvrige grunnklasser enn noensinne før.

Det betyr ikke at fagorganisasjonen får et begrenset virkeområde mot tidligere. Det blir bare så meget større, ja helt ubegrenset, for det fører fram til hittil uanede solidaritetsforhold i vårt samfunn. (...)

Vi står overfor den største kamp i vår historie etter selve frigjøringskampen, den nemlig å frigjøre det norske folket fra all økonomisk tvang og urett. Og det skal skje på demokratisk vis i en utviklingsepoke hvor vi fører hele samfunnet med oss fram til sosialismen.

Vi må derfor ikke lenger slepe på metoder og virkemidler som har sin begrunnelse i tyranniets dager.

Tyranniet, som selv er umoralsk i alt sitt vesen, avler som sin motsetning sammensvergelser, som også benytter alle midler i kampen.

Demokratiet derimot, forutsetter at grunnlaget er bygget på hederlighet, full respekt for alle avtaler og rettskjennelser, intet falsk spill i forholdet mellom organisasjonene og samfunnsklassene i et samfunn som vil fram til en rettferdig og solidarisk politikk.

Mens vi før av og til oppfattet oss som sto vi i fiendens land, hvor vi kunne føre guerillakrig, så er det nå vårt eget land hvis verdier vi skal beskytte, øke og forsvare. Hele denne omvurdering, som begynte før krigen og som ga seg utslag ikke bare i vår taktikk og kampmidler, men også i vår forkynnelse og våre sanger - den er nå forsterket etter krigen og er ytterligere blitt preget av den utvidede solidaritet som er skapt mellom alle gode nordmenn under frihetskampen.

Nå må dette få prege hele vårt organisasjonsliv helt fra Landsorganisasjonen og forbundene og fram til foreningene og klubbene og gruppene på hver arbeidsplass. (...)

Gjenoppbyggingen kan ikke klares uten en mektig samlet folkevilje. Den samfunnsklasse som vil ha innflytelse over utviklingen må ikke bare reise krav, den må også være villig til å gjøre den største innsats i gjenoppbyggingen.

Intet virkelig stort kan gjennomføres i et folk uten det er fylt av en moralsk kraft, en stor offervilje og en solidarisk evne til godt samarbeid med gjennomført orden og disiplin. Var dette nødvendige bud under frihetskampen, så er det likeså nødvendig nå når vi skal gjenreise hele vårt lands økonomiske produksjon etter tyskernes og NS-ernes plyndringer og herjinger. Hvis vi ikke består denne prøve på solidaritet og organisasjonskultur, så vil vi ikke kunne beholde den tillit fra store lag i vårt folk som tidligere har stått på avstand fra oss.