Jean Monnet om europeisk samarbeid

Jean Monnet var en av de europeere som helt fra første verdenskrig arbeidet hardt for europeisk enhet. Han virket oftest bak kulissene, av og til som embetsmann, for eksempel var han i 1952–55 den første formann i Kull- og stålunionens kommisjon, men også som mannen med de mange bekjentskaper blant europeiske politikere. Fra Jean Monnet: Mit Liv, København, Forum 1987. Til norsk ved Gunnar Bureid.

Oppgave

  1. Hvordan vurderte Monnet forholdet mellom Tyskland og Frankrike og Storbritannias deltakelse i europeisk samarbeid i 1950-årene?
  2. Hva skjedde med Storbritannias forhold til EF i 1960- og 1970-årene?

Kilde

Jean Monnet om europeisk samarbeid

Hvis spørsmålet om tysk industriproduksjon og konkurranseevne ikke blir løst straks, vil Frankrikes gjenreisning stanse opp.

Grunnlaget for den overlegenheten som franske industriledere tradisjonelt har tilskrevet Tyskland, er dette landets stålproduksjon til priser som Frankrike ikke kan konkurrere med. Derfor mener de at hele den franske produksjonen får et dårligere utgangspunkt.

Tyskland krever allerede at de får øke sin produksjon fra 11 til 14 millioner tonn. Vi vil sette oss imot det, men amerikanerne vil støtte dem. Til slutt vil vi ta forbehold, men det ender med at vi må gi etter. Samtidig vil den franske produksjonen ha nådd sin maksimale yteevne eller vil sågar begynne å gå ned. Konsekvensene av disse kjensgjerningene skulle være klare nok: Tysklands produksjon vil bli utvidet; tysk eksport til dumpingpriser; krav om proteksjonisme fra fransk industri; stans i liberaliseringen av handelen; gjeninnføring av kartellene fra før krigen; kanskje orienterer den tyske ekspansjonen seg mot øst som innledning til politiske overenskomster; Frankrike er atter tilbake i det samme gamle sporet med en begrenset og beskyttet produksjon. (...)

Europa må organiseres som et forbund. En fransk-tysk union er et grunnleggende element i dette, og den franske regjeringen er innstilt på å ta fatt på det. (...) Alle hindringene som har hopet seg opp, gjør det umulig med noen øyeblikkelig gjennomføring av denne snevre forbindelsen som den franske regjeringen setter seg som mål. Første etappe i den fransk-tyske unionen skal være at det allerede nå fastsettes et felles grunnlag for den økonomiske utviklingen. Den franske regjeringen foreslår å plassere den samlede fransk-tyske stål- og kullproduksjonen under en internasjonal myndighet, der også de andre landene i Europa kan få være med. Denne myndigheten skulle ha til oppgave å standardisere de grunnleggende vilkårene for produksjonen og gjennom det åpne veien for at det gradvis kan utvikle seg et effektivt samarbeid med fredelige mål også på andre områder. (...)

Den vestlige sivilisasjonen har bruk for England, og hvis Europa skal kunne fastholde sitt uerstattelig bidrag til denne sivilisasjonen, har Europa bruk for det engelske folks evner. Jeg fikk min første kontakt med London i 1905, og siden da har jeg stadig vendt tilbake dit flere ganger i året. Der opplevde jeg de tyngste stunder under de to krigene. Der stiftet jeg bekjentskap med Citys ærerike storhetstid, da denne bydelen var sentrum for en verdensomspennende makt uten like. Jeg beundret senere dets ordnede tilbaketog. Jeg har sett Storbritannias rolle svinne inn gjennom to tredeler av århundret, men jeg har ikke sett landet forfalle. Hvis jeg fikk spørsmålet: «Hva er det i dag igjen av dette forunderlige England?», ville jeg si: «Det engelske folket er der fremdeles.» Dette folket har ikke plutselig trådt tilbake fra historiens scene. Forbigående vansker kan stille dets bidrag i skyggen, men når vanskene er overvunnet, vil en oppdage at folkets kreative evner, som er utviklet gjennom århundrer, ikke forsvinner så fort.

Av alle de goder som englenderne har tilført sivilisasjonen, er det to som etter mitt syn er vesentlige. Det er respekten for friheten, og det er de demokratiske institusjonenes funksjon. Hvor ville samfunnet vårt ha endt uten habeas corpus [«ingen fengsling uten lov og dom»] og uten det parlamentariske systemet, som kontrollerer den utøvende makten? De har oppfunnet prinsippet, og vi har etterliknet det, men det står ennå igjen at vi lever opp til det i hverdagen. På dette punktet har England og de land på kontinentet som i fellesskap praktiserer demokrati, mye å lære av hverandre ... I motsetning til mange andre frykter jeg derfor ikke for at Storbritannias inntreden skulle sjenere Fellesskapets virksomhet.