Adenauer om Tysklands situasjon i 1950

På partikongressen til den kristelig-demokratiske union (CDU) høsten 1950 uttalte partiets leder og nyvalgt kansler i forbundsrepublikken, Konrad Adenauer (1876–1967), seg om «det tyske spørsmål». Fra Karl Christian Lammers og Henrik Tvarnø: Vesttyskland 1945–1985. Fra taber til stormagt, Herning, Systime 1987. Til norsk ved Gunnar Bureid.

Oppgave

  1. Hvordan skildrer Adenauer Europas og Tysklands stilling i 1950?
  2. Hvordan kan denne talen ses som en indirekte appell om at Vest-Tyskland burde tas med i det «gode vesteuropeiske selskap»?

Kilde

Adenauer om Tysklands situasjon i 1950

Mens Europa inntil 1914 hadde avgjørende innflytelse på de politiske og økonomiske begivenhetene i verden, er det nå blitt så lammet og svekket at det er ute av stand til å gripe avgjørende inn i begivenhetenes gang. Men ingen vesteuropeer behøver å bli motløs av den grunn. I Europa, det vil si i England, Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg, Tyskland, Sveits, Italia, Spania, de nordiske landene, Hellas og Østerrike, bor det nemlig hundrevis av millioner besluttsomme, flittige, framskrittsvennlige og frihetselskende mennesker. Også i de områdene som Russland har knyttet til seg, i den sovjetiske sonen, i Tsjekkoslovakia, Ungarn, Polen og i de tidligere baltiske landene lever den europeiske samhørighetens ånd, lengselen etter frihet.

De to supermaktene, USA og Sovjetunionen, er ideologisk sett av en fullstendig forskjellig struktur. I Sovjetunionen: massekollektivisme, og beherskelse av massene, hensynsløs utbytting til fordel for en liten overklasse i form av en totalitær stat, slaveri, konsentrasjonsleirer, forfølgelse av kristendommen. I USA: frihet, verdighet og beskyttelse av enkeltmennesket – også overfor en allmektig statsmakt...

Tyskland har den sovjetrussiske makten tettest mulig innpå seg; i tilfelle av en russisk aggresjon ville Tyskland være det første offeret. Sovjetunionen fører med all kraft kald krig mot oss. Femtekolonnen står beredt overalt. Ved hjelp av en skruppelløs og tvers igjennom usann agitasjon forsøker en å framstille oss som fredsforstyrrere, som Amerikas håndlangere. Det snakkes ikke om kommunisme; en sørger bevisst for at det kommunistiske partiet hos oss er et lite parti for ikke å gjøre hederlige borgere engstelige. Det snakkes om fred, om nasjonal front, om Tysklands enhet. Jeg skulle ønske at innbyggerne i østsonerepublikken bare en eneste gang kunne fortelle oss åpent hvordan forholdene er hos dem. Folk hos oss ville da få vite at det presset som nasjonalsosialismen øvde gjennom Gestapo, konsentrasjonsleirer og domfellelser, ikke var for noe å regne i forhold til det som nå finner sted i østsonen.

Vi må opplyse menneskeheten på denne siden av jernteppet om det som foregår på den andre siden av det, og om hva vi i Europa ville miste om den russiske ideologi fikk herredømme i vårt Europa. (...)

Nå har de vestlige allierte omsider, også når det dreier seg om Sovjetunionen, erkjent at en totalitær stat bare forstår ett språk, nemlig maktens språk, og at en bare kan nå fram til et fornuftig resultat med en totalitær stat dersom en under forhandlinger er minst like sterk som den. En totalitær stat vil først være parat til å innordne seg fredelig under nasjonenes fellesskap når makthaverne i landet vet at ethvert forsøk på å bryte ut, ethvert angrep vil få de verste og under visse omstendigheter ødeleggende følger for dem selv.