Politisk psykiatri

I 1970-årene ble politiske opposisjonelle tvangsinnlagt til psykiatrisk behandling. Nedenfor er en beretning fra G.M. Shimanov. Vladimir Bukovskij, som samlet inn og utgav disse beretningene, fikk 2 års fengsel, 5 års straffarbeid og 5 års forvisning i 1972. Teksten er hentet fra Mogens Carstensen (red.): Verdensanalyse. Materialsamling til tiden efter 1945, København, Gyldendal 1993. Til norsk ved Gunnar Bureid.

Oppgave

  1. Hva forteller utdraget om det sovjetiske samfunnet i 1970-årene?
  2. Hvilke fordeler for myndighetene lå det i å legge inn opposisjonelle på psykiatrisk klinikk framfor å fengsle dem?

Kilde

Politisk psykiatri

På overlegens kontor på klinikken i Khoroshovskyavenyen omringet legene meg. (Ledsagerne mine ble igjen ute på gangen.)

«Kamerat Shimanov, hvorfor har de stadig nektet å komme hit etter å ha vært innkalt?»
«Jeg anser meg ikke for å være syk.»
«Men De har plikt til å komme! Tror De at De er den eneste pasienten vi har? (...) Hvis legene skulle besøke hver enkelt hjemme, ville det ikke bli tid til å arbeide!»
«Det raker ikke meg. Jeg har allerede forklart at jeg ikke trenger noen lege. (...) Og det finnes ingen lov som tvinger meg til å gå til Dem. Hvis De er så sikker på at De har rett, så send bud etter sykepasserne, eller etter politiet: De kan binde meg og ta meg med til sinnssykehuset, jeg vil i hvert fall ikke dra dit frivillig.»
Det var dumt (...) nå var munnhuggeriet i gang igjen.
«De sier De er frisk. Men det er kommet forespørsler til oss fra
KGB. (...) Det later til at De har oppført Dem ukorrekt. Hva har
De å si til det?»
«Jeg kan bare si at jeg er en lojal sovjetborger, og at jeg ikke har begått noe kriminelt. Hadde jeg det gjort, ville KGB ha arrestert meg for lenge siden.»
«Ja men, det er ikke desto mindre kommet forespørsler om Dem. Da må det også være en grunn til at de henvender seg til oss.»
«Fortell meg nøyaktig hva årsaken er. Da kan vi kanskje snakke sammen også!»
«De har ikke fortalt oss noe konkret.»
«Ja, jeg aner ikke. Hvorfor prøver De ikke å finne ut av det? Ville ikke det være mer naturlig?»
«Det må vi først få tid til. (...) Men ikke desto mindre må De ha
gjort et eller annet. Kanskje vært med i en demonstrasjon?»
«Nei.»
«Delt ut blader?»
«Nei.»
«Nå ... Det finner vi nok ut av seinere. Er De kristen?»
«Ja, jeg tror på Gud.»
«Åh ... og hvilken tro bekjenner De Dem til? Eller har De Deres egen tro?»
«Jeg er ortodoks kristen.»
«Og hvordan utøver De troen Deres?»
«Jeg går i kirke, jeg går til alters, jeg ber og faster.»
«De leser sannsynligvis en masse religiøs litteratur?»
«Ikke så mye, men iblant leser jeg litt, ja.»
«Har De noen selvstendige teorier?»
«Nei, det har jeg ikke, jeg anerkjenner kirkens lære i sin helhet.»
«Men De må da ha Deres egne tanker om Gud?»
«Ja, naturligvis ... men de svarer helt til kirkens.»
Det kom noen sykepassere inn.
«De vil altså legge meg inn?»
«Ja, men ikke for så lenge. Bare et par dager. Vi må ha noe å
fortelle KGB, og vi kan ikke fortelle dem noe når vi ikke aner om De er syk eller ikke. De må ikke tro at vi er imot Dem slik KGB er.
(...) Tvert imot, det er vår plikt å hjelpe pasientene våre og å forsvare dem.»
«Men jeg protesterer mot å bli ulovlig innlagt på et sinnssykehus.»
(...)
Legen lyttet på meg og undersøkte huden min. Deretter puttet de meg i et skittent badekar som ikke var vasket ordentlig etter forrige pasient. Jeg såpet meg inn selv, men en sykepleierske skylte meg. Jeg fikk på meg en sykehusdrakt. Alt var fullkomment!... Nå var jeg en riktig sinnssyk. Enda en gang kom en sykepasser og tok meg med. (...)
«Hvor skal jeg hen?» spurte jeg ham.
«Til avdeling 4.»
«Hvordan er det der? Urolig eller rolig?»
«Ikke særlig urolig ... men heller ikke særlig rolig. Sånn midt imellom ... halvrolig. – Hva er du her for?»
«På grunn av troen min.»
«Nei, det er ikke sant, folk blir ikke fengslet på grunn av troen sin
(...) På grunn av politikk – det er en annen sak (...)»