Reagans syn på Sovjetunionen

Teksten nedenfor er hentet fra Public Papers of the Presidents of the United States: Ronald Reagan 1983, Washington DC 1984. Oversatt av Svein Aastad.

Oppgave

  1. Hvordan framstiller Reagan Sovjetunionen i disse utdragene?
  2. Sammenlign språkbruken med Sjdanovs uttalelser i kilden «Sovjetisk syn på USA». Er det noen likheter?
  3. Hvordan var forholdet mellom USA og Sovjetunionen generelt i perioden 1981–83?
  4. Hvilken rolle spilte fiendebilder under den kalde krigen? Bruk eksempler.

Kilde

Reagan på en pressekonferanse 29. januar 1981

– Herr president, hva mener De er Sovjetunionens intensjoner på lang sikt? Tror De for eksempel at Kreml er ute etter verdensherredømme som kan føre til at den kalde krigen bare fortsetter, eller tror De at siktemålet er et annet slik at avspenning er mulig?

Reagan: Vel, hittil har i hvert fall avspenning vært noe bare den ene parten har arbeidet for, og som Sovjetunionen har brukt for å fremme sine egne målsettinger. Jeg tror ikke jeg har noe svar på spørsmålet om hva jeg mener intensjoner deres er. De har sagt det selv mange ganger. Jeg vet ikke om noen sovjetisk leder siden revolusjonen, inkludert den sittende ledelsen, som ikke har uttalt mer enn en gang de ulike kommunistkongressene at de er fast bestemt på at deres siktemål må være å fremme verdensrevolusjonen og en verdensomspennende sosialistisk og kommunistisk stat, eller hvilket ord en nå velger å bruke på det.

Så lenge de gjør det, og så lenge de samtidig har erklært åpent og offentlig at det eneste moralprinsipp de anerkjenner er det som fremmer deres sak, hvilket betyr at de forbeholder seg retten til å begå alle slags forbrytelser, lyve og bedra for å oppnå dette, og det er moral, ikke umoral, da har vi to helt forskjellige sett med normer. Dette er noe jeg tror en uvilkårlig har i bakhodet når en har med dem å gjøre, selv når spørsmålet er avspenning.

Fra Reagans «Evil Empire»-tale 8. mars 1983

For mange år siden hørte jeg en ung far, en meget kjent ung mann i underholdningsverdenen, snakke til et stort publikum i California. Dette var i den kalde krigens dager, og folk var svært opptatt av kommunismen og vår egen livsform. Og han snakket om nettopp dette. Men plutselig hørte jeg ham si: «Jeg elsker småjentene mine mer enn noe annet ___» Og jeg sa til meg selv: «Nei, å nei. Du kan ikke – ikke si det.» Men jeg hadde undervurdert ham. Han fortsatte: «Jeg ville heller se mine småjenter dø nå, mens de ennå tror på Gud, enn at de skulle vokse opp under kommunisme og en dag dø uten å tro på Gud lenger.»

Det var tusenvis av unge mennesker blant publikum. De reiste seg opp med gledesrop. Den dypere sannhet i det han hadde sagt, om kropp og sjel og hva som egentlig betyr noe, hadde gått opp for dem umiddelbart.

Ja, la oss be om frelse for alle dem som lever i totalitært mørke der borte – be om at de skal oppdage gleden ved å kjenne Gud. Men til de gjør det, la oss være klar over at så lenge de prediker statens overhøyhet, forkynner dens allmakt over enkeltmennesket og spår at den en gang skal bli herre over alle folk på jorden, så er de sentrum for det onde i dagens verden. (...)

Så derfor oppfordrer jeg dere til å ta til motmæle mot dem som sier at USA er militært og moralsk underlegen. Jeg har nå bestandig ment at Lucifer bruker mest krefter på de av dere som går i kirke. Så når dere diskuterer forslagene om stans i atomopprustningen, ber jeg dere så innstendig jeg kan om å motstå fristelsen til å være hovmodige – fristelsen til blindt å heve dere over det hele og erklære at begge sider har like stor skyld, til å ignonere hva historien forteller oss og overse de aggressive utfallene til et ondt imperium, bare kalle våpenkappløpet for en stor misforståelse og derigjennom fjerne dere fra kampen mellom rett og galt og det gode og det onde.