Tradisjonalister og revisjonister

Kildene nedenfor er hentet fra Gabriel Kolko: The policies of war, New York, Random House 1968 og Arthur M. Schlesinger: The Crises of confidence, New York, Houghton Mifflin Company 1968, er utdrag fra Helge Pharo (red.) USA og den kalde krigen, Gyldendal 1972. Oversatt av Aksel Bull Njå.

Oppgave

  1. Les om tradisjonalister og revisjonister i læreboken. Hvilken av disse historikerne er revisjonist og hvorfor?
  2. Hva regner revisjonistene som de viktigste drivkreftene i den kalde krigen?
  3. Hva er hovedpoenget til Schlesinger?

Kilde

Gabriel Kolko, amerikansk historiker:

Det viktigste premiss for den uvanlig utspekulerte planlegging som formulerte USAs økonomiske fredsmål var basert på at den annen verdenskrig var et enkeltstående tilfelle i verdenskapitalismens historie, og ikke begynnelsen på dens slutt etter to selvmorderiske katastrofebranner. Den politiske formodning var at de store kapitalistiske stater og deres innflytelsessfærer ville gjenoppstå etter krigen som maktområder der Amerika var i stand til å kontrollere og reformere, og ikke at krigen ugjenkallelig hadde svekket den orden som hadde bestått før krigen. Amerikanerne så på disse stater, i første rekke Storbritannia og Tyskland, som økonomiske konkurrenter, men ideologisk allierte, og de ventet heller å få med deres antatte styrke å gjøre, enn med deres svakhet. Ekstraordinære gjenreisningstiltak og hjelpeaksjoner ville forekomme, men de måtte være av forbigående art, løsningen ville i det vesentlige komme som et biprodukt av en rasjonal verdensøkonomi, basert på økonomisk liberalisme og Open Door, og forutsetningen var at verdens allmenne interesse falt sammen med USAs.

Atskillig tid før den amerikanske regjering kunne vurdere de økonomiske og politiske rystelser som fulgte i krigens spor eller foreta en realistisk beregning av den internasjonale økonomiske situasjon på lang sikt, forlangte den at alle de allierte skulle tilpasse seg den amerikanske erklæring om økonomiske krigsmål. Det gikk de hardt pressede allierte med på av nødvendighet, for så å finne at samarbeid på de amerikanske vilkår var umulig. Forsøk i denne retning gjorde deres egne problemer bare vanskeligere og la veien åpen for utallige kontroverser og tillitsbrudd, noe som for USA bare avslørte Storbritannias og Russlands dårlige vilje eller slette motiver. At disse land ikke var villige til å begå økonomisk selvmord ved å godta det amerikanske program, burde en kunne si på forhånd, men de forutsetninger og behov som lå til grunn for den amerikanske politikk var av den art at USA i alle tilfeller måtte presenteres de samme krav. Hull betraktet etterkrigstidens problemer i lys av erfaringene fra 1920- og 1930-årene og med utgangspunkt i problemer og behov som hadde sitt utspring i amerikanernes egne økonomiske interesser. Det som lå til grunn for den amerikanske tankegang, at overskudd snarere enn mangler ville bli den avgjørende faktor, var en refleks av vilkår USA stod helt alene med. Hvert enkelt forslag ble ledd i en praksis som i sin inkonsekvens var åpenbar for alle og enhver, og de reflekterte dette kjernepunkt.

Det var med et håp om at sterling-blokken, statskontrollerte økonomiske systemer, lukkede markeder og avstengte råstoffkilder alt sammen kunne feies til side, at amerikanerne gikk løs på sitt eget dilemma. Nye midler – «multilateralisme» og Hulls retorikk – som det fremdeles gjenstod å bringe i samsvar med amerikansk praksis, skulle redde Den gamle orden. Å bruke mindre automatisk virkende midler til verdenskapitalismens redning var noe som ganske enkelt ikke lot seg harmonisere med slike mål, selv om det skulle skje på bekostning av amerikanernes egne planer. Hvis de andre statene ikke kunne innrette seg etter dette program, enten fordi de hadde sine egne imperialistiske ambisjoner, fordi de gjerne ville basere sin økonomi på nye, vesentlig sosialistiske retningslinjer, eller simpelthen på grunn av mistanke til den egentlige uselviskhet bak de amerikanske hensikter, ville en konflikt ganske sikkert bli uunngåelig. For det fantes ikke noe annet område der USA var så fast bestemt på å nå sine etterkrigsmål.

Arthur Schlesinger, amerikansk historiker:

Det har vært en revisjonistisk villfarelse å betrakte Stalin som enhver annen realpolitisk statsmann, på samme måten som den annen verdenskrigs revisjonister oppfatter Hitler som en ny utgave av Stresemann eller Bismarck. Men kjensgjerningene viser klart at det til syvende og sist ikke fantes noe som kunne tilfredsstille Stalins paranoia. Hans egne medarbeidere mislyktes. Hvordan kan man tro at noen tenkelig amerikansk politikk ville ha lykkes?

En analyse av opprinnelsen til den kalde krigen som utelater disse faktorer – den leninistiske ideologis uforsonlighet, det totalitære samfunns dystre dynamikk og Stalins galskap – er åpenbart ufullstendig. Det var disse faktorer som gjorde det vanskelig for vestmaktene å godta tesen om at Russland bare ble drevet av ønsket om å beskytte sin sikkerhet og ville slå seg til tåls med kontrollen over Øst-Europa, det var disse faktorer som ladet debatten mellom universalisme og innflytelsessfærer med en apokalyptisk spenning.

Leninismen og totalitarismen skapte en tanke- og handlingsstruktur som gjorde at samarbeidet mellom Russland og Amerika i tiden etter krigen i seg selv ble en umulighet – i enhver betydning av sivilisert kontakt mellom nasjonale stater. Det sovjetiske diktatur av 1945 kunne simpelthen ikke ha overlevd et slikt samarbeid. Skjønt sovjetregimet har tilbakelagt et godt stykke vei, ville det neppe nesten et kvart århundre senere kunne overleve uten å risikere at det innenfor Russland selv ble sloppet løs krefter som fundamentalt motsatte seg det kommunistiske despoti. Hva Stalin selv angår, kan det godt være at han i 1945 representerte den eneste kraft som ville ha kunnet overvinne stalinismen, men selve de trekk som satte ham i stand til å overta den absolutte makt, avslørte en skremmende mangel på stabilitet i hans sinn og temperament og ville neppe ha gitt noe solid fundament for en fredelig verden.

Nettressurser

Den kolde krig

http://www.leksikon.org/html/dk/kolde_krig.htm

© Leksikon for det 21. århundrede