Sovjetisk reaksjon på Trumandoktrinen og Marshallplanen

De to kildene nedenfor handler om sovjetiske reaksjoner på Trumanndoktrinen og Marshallplanen. Studer kildene og svar på spørsmålene.

Oppgave

  1. Hvordan ser Isvestija på britenes rolle i Hellas?
  2. Hvordan framstilles USAs motiver for hjelp til Hellas og Tyrkia?
  3. Hvordan framstilles USAs motiver bak Marshallplanen?
  4. Hvilke virkninger kan Trumandoktrinen og Marshallplanen ha hatt på den sovjetiske Øst-Europa-politikken?

Kilde

Sovjetisk reaksjon på Trumandoktrinen

Denne kommentaren til Trumandoktrinen stod i den sovjetiske dagsavisen Isvestija 13. mars 1947. Avisen ble regnet som offisielt talerør for sovjetregjeringen. (Fra The Shaping of American Diplomacy. Readings and Documents in American Foreign Relations, Chicago 1973. Til norsk ved Gunnar Bureid.)


Den 12. mars henvendte president Truman seg til Kongressen og bad om en bevilgning på 400 millioner dollar i øyeblikkelig hjelp til Hellas og Tyrkia. Han bad også om fullmakt til å sende dit amerikansk sivilt og militært personell, og til at amerikanerne kunne lære opp spesielt utvalgt gresk og tyrkisk personell.

Truman påpekte at Hellas var i en helt fortvilt økonomisk og politisk situasjon. Storbritannia var ikke lenger i stand til å stå som garantist for grekerne. Tyrkia hadde bedt om snarlig hjelp fra USA. Tyrkia hadde ikke – til forskjell fra Hellas – blitt skadelidende på grunn av andre verdenskrig, men landet trengte økonomisk hjelp fra Storbritannia og USA for å gjennomføre den moderniseringen som var nødvendig for å bevare landets nasjonale integritet. Ettersom den britiske regjeringen på grunn av sine egne vansker ikke kunne støtte tyrkerne verken økonomisk eller på annen måte, måtte denne hjelpen komme fra USA.

Kongressen ble således anmodet om å gjøre to «gode gjerninger» på en gang – å redde Hellas fra indre uroligheter og opptøyer og å betale det det kostet å «modernisere» Tyrkia.

Tsaldaris-regjeringens patetiske appell til USA er et klart bevis på at det politiske regimet i Hellas har spilt fallitt. Men situasjonen skyldes ikke bare de greske monarkistene og deres venner, som nå blir framstilt for amerikanske kongressmenn som direkte etterkommere av heltene ved Thermopylene: Det er vel kjent at de som egentlig har hatt og har makten i Hellas, er britiske militærmyndigheter.

Det har stått britiske tropper på gresk jord siden 1944. På Churchills initiativ tok Storbritannia på seg ansvaret for å «stabilisere» de politiske forholdene i Hellas. Britene begrenset seg ikke til å sikre styret til de reaksjonære, antidemokratiske kreftene i Hellas, og de unnså seg ikke for å støtte folk som hadde samarbeidet med tyskerne. Alt som har skjedd av politisk og økonomisk aktivitet under en rekke kortlivete greske regjeringer, har britene hatt kontroll med og pekt ut kursen for. (...)

Trumans uttalelser gjør det klart at USA ikke har tenkt å avvike fra den politikken britene har ført i Hellas. Så man kan ikke vente seg bedre resultater.

Den amerikanske regjering har helt klart ikke til hensikt å gjøre på en slik måte i Hellas-spørsmålet som en kunne ha forventet at et FN-medlem, opptatt av skjebnen til et annet medlemsland, ville handle. Det er åpenbart at en i Washington lukker øynene for de forpliktelser den amerikanske regjeringen har overfor FN. Truman mente ikke engang at var nødvendig å vente på rapporten fra en komité Sikkerhetsrådet hadde sendt til Hellas for å vurdere situasjonen der med egne øyne.

Truman brydde seg i realiteten verken om den internasjonale organisasjonen eller om Hellas’ suverenitet. Hva blir tilbake av gresk suverenitet når «amerikansk militært og sivilt personell» starter arbeidet sitt i Hellas med 250 millioner dollar i ryggen? Det første denne merkelige typen «forsvar» går ut over, vil nettopp være landets suverenitet og uavhengighet.

Amerikanernes argumenter for å hjelpe Tyrkia bygger på at Tyrkias territoriale integritet skulle være truet – til tross for at det ikke er noen eller noe som truer landets integritet. Denne «hjelpen» har åpenbart som mål å legge også dette landet under amerikansk kontroll.

Enkelte amerikanske kommentatorer innrømmer dette temmelig åpent. Walter Lippmann påpeker for eksempel i en artikkel i avisen Herald Tribune at en allianse mellom USA og Tyrkia ville gi USA en strategisk posisjon uten sidestykke for maktutøvelse i Midtøsten. (...)

Vi er her vitne til et nytt eksempel på at USA blander seg opp i et annet lands indre anliggender. Amerikanernes lederskapsambisjoner i internasjonal politikk bare øker og går side om side med en voksende glupskhet hos de amerikanske grupperingene det her gjelder. Men de historiske omstendighetene er helt annerledes enn før, noe de amerikanske lederne tydeligvis ikke innser; de gamle handlemåtene til kolonimakter og stokk konservative politikere har overlevd seg selv og er dømt til å mislykkes. Heri ligger den største svakheten ved Trumans budskap.

Sovjetisk reaksjon på Marshallplanen

Den sovjetiske FN-ambassadøren Andrej Vyshinskij leverte denne kommentaren til Marshallplanen i FN i september 1947. (Fra Linda Killen: «The Sovjet Union and The United States», Boston, Twayne Publishers 1989. Til norsk ved Gunnar Bureid.)

Det blir mer og mer klart for alle at gjennomføringen av Marshallplanen vil bety at USA får økonomisk og politisk kontroll over europeiske land, og at USA blander seg direkte inn i disse landenes indre anliggender.

Denne planen er dessuten et forsøk på å dele Europa i to leirer og, med hjelp av Storbritannia og Frankrike, å fullføre dannelsen av en blokk bestående av mange europeiske land som er fiendtligsinnet til østeuropeiske demokratiers interesser, og især Sovjetunionens interesser.

Nettressurser

Marshallplanen

http://www.leksikon.org/html/dk/marshallplanen.htm

© Leksikon for det 21. århundre

Kominform

http://www.leksikon.org/html/dk/kominform.htm

© Leksikon for det 21. århundre

Trumandoktrinen

http://www.leksikon.org/html/dk/trumandoktrinen.htm

© Leksikon for det 21. århundre