Zapata og den mexikanske revolusjonen

Utdraget nedenfor er hentet fra Øyvind Johnsens bok Rød krig. Indiansk kamp gjennom 500 år, Cappelen 1992, tar for seg kampen om jord under revolusjonen i Mexico på begynnelsen av 1900-tallet.

Oppgave

  1. Hvordan mistet indianerne jorda i Mexico?
  2. Hva ble resultatet av revolusjonen for indianerne?
  3. Hvordan er situasjonen for indianerne i Mexico i dag?

Kilde

Kampen om jord

Den store meksikanske revolusjon varte fra 1910 til 1920, og gir et illustrerende eksempel på hvordan indianske bondemasser kom til å spille en avgjørende rolle i en nasjonal politisk strid – og på hvordan de ble sviktet da striden var over.

Det langvarige diktaturet til Porfirio Díaz lakket mot slutten etter århundreskiftet. General Díaz tok makten i 1876, og hersket uinnskrenket – bortsett fra et kortere avbrudd – fram til 1911. Díaz-regimet fremmet en kraftig ekspansjon av storgodsene og åpnet alle sluser for internasjonal kapital. Indianske bønder og mestiser som forsvarte sin stammejord eller sine småbruk mot godseierne, ble skånselsløst slått ned av regjeringstroppene. En dramatisk offensiv mot indianerne startet i 1894, da en ny lov ga godseierne rett til å kjøpe såkalt herreløs jord fra staten. Indianerne hadde aldri registrert sine stammeeiendommer, og staten solgte store indianske områder til godseiere og utenlandske investorer. Dette førte til voldsomme indianske oppstander som rutinemessig ble knust. De opprørerne som overlevde ble solgt som slaver til sisal-plantasjene i Yucatàn og til Cuba. I løpet av seksten år – fra 1894 til 1910 – hadde nitti prosent av de indianske stammene i høylandet mistet all sin jord. Resultatet var rundt regnet 10 millioner jordløse indianske bønder.

Flere opprørsbevegelser mot Díaz-regimet begynte på samme tid: En indiansk-dominert bondebevegelse i sør under ledelse av Emiliano Zapata – som var av zapotek-indiansk avstamning – en opprørsbevegelse av mestisbønder i nord, ledet av Francisco "Pancho" Villa, og en borgerlig opposisjon under godseieren Francisco Madero, som ikke var revolusjonær, men som fryktet at Díaz-regimets råskap ville skape revolusjon blant de fattige.

Emiliano Zapata ledet hæren av fattigbønder fra Morelos-regionen i flere seierrike felttog. Våren 1911 tok hans fillete armé provinshovedstaden Cuautla, samtidig som Villa i nord tok Ciudad Juàrez. Dette utløste Porfirio Díaz’ fall. Diktatoren rømte landet, og opposisjonslederen Francisco Madero tok snart etter makten. Men han skuffet sin støttespiller Zapata ved å svikte alle løfter om jordreform. (...)

Byborgerskapet og de revolusjonære fagforeningene fryktet den mektige bevegelsen av opprørske, indianske jordarbeidere. Anti-indiansk rasisme ble knyttet sammen med revolusjonære slagord, og det ble pisket opp en voldsom stemning mot zapatistene. (...)

Etter indianer- og mestisbøndenes tap ble forholdet til indianerne i Mexico preget av motsetningsfylte og nesten absurde trekk. Godseierne fikk stort sett tilbake den jord de hadde mistet til fattigbøndene, eller den ble overtatt av de ny-rike eiere, ledende menn som holdt seg inne med de nye herrer. Regimet var radikalt i retorikken, men jordreformen var beskjeden og kom få indianerbønder til gode.