Årsaker til imperialismen

Utdraget nedenfor er hentet fra Heinz Gollwitzer: Europe in the Age of Imperialism 1880–1914, London, Thames & Hudson 1969. Til norsk ved Gunnar Bureid.

Oppgave

  1. Hvilke årsaker til imperialismen finner du i denne framstillingen?
  2. Hvilke argumenter bruker forfatteren for å vise at imperialismen startet før 1880-årene?
  3. Hva er det som skiller synet på imperialismen i denne framstillingen fra Lenins syn?

Kilde

Årsaker til imperialismen

Med utgangspunkt i det som ble regnet som en selvfølge i 1900, kan vi i dag si at imperialistpolitikk var den ekspansjonistiske maktpolitikken som ble ført av de store europeiske landene, Nord-Amerika og Japan. Denne politikken var som regel nær koplet til interessene til ulike deler av landenes næringsliv på den tiden. Enkelte ganger fungerte den nasjonale politikken nesten som et utøvende organ for pengesterke maktgrupper. Men også det motsatte – at staten utnyttet næringslivet på det groveste – skjedde mange ganger. Det hendte også ofte at pengesterke selskaper og grupperinger som opprinnelig ikke var noe interessert i imperialisme, ble med på dette fordi de var overbevist om at imperialistisk politikk og økonomi var framtiden. Ledende politikere med ekspansjonstrang, og med industri-, handels- og bankmagnater ved sin side, skaffet seg kolonier og utnyttet deres ressurser. Som motstykke til dette har vi storfinansen, som klarte å bygge opp internasjonale økonomiske imperier mer eller mindre utenfor statens kontroll. Disse uavhengige økonomiske imperiene ble uten tvil også brukt i verdensmaktenes politikk, selv om de opprinnelig hadde tatt i bruk erobrings- og organisasjonsprinsippene kun for sin egen del – og med stor framgang. Disse folkene brydde seg ikke særlig om nasjonale hensyn, slik brorparten av deres samtidige gjorde.

Imperialismen kan ikke forstås ut fra økonomiske motiver alene. I alminnelige folks øyne og pr. definisjon dreide imperialistisk politikk seg i langt høyere grad om politikk for å sikre sitt eget lands uavhengighet, om handlinger utført av ledende statsmenn og politiske talsmenn som følte ansvar for å trygge sine lands eksistens og å bedre levestandarden. Å bevare og øke statens prestisje i verdens øyne var et like viktig innslag i imperialistpolitikkens pluralistiske natur som håpet om at nasjonenes eksport- og importproblemer skulle bli løst, eller at en skulle oppnå høy avkastning på ledig kapital. Statsmenn fra denne perioden regnet ikke selvhevdelse eller maktutvidelse fra ledende lands side som noe som bare var aktuelt på området økonomisk konkurranse. De var like fast bestemt på at slike målsettinger skulle nås ved å bygge ut landets væpnede styrker til lands og til sjøs, ved å skaffe seg strategiske posisjoner og baser over hele verden og ved å erobre nye landområder. Disse nye landområdene traktet man ofte etter fordi de på grunn av sin blotte eksistens eller sin geografiske beliggenhet ga muligheter for egen maktutvidelse. Det var altså ikke bare fordi de innebar fordeler rent økonomisk. Slike tanker slo ikke nødvendigvis ut i noen permanent aggresjonstrang eller offensiv væremåte, men de gjorde det i hvert fall nødvendig med stadige politiske initiativ på det globale plan.

Hva er det så som skiller denne epoken fra den som gikk forut, og fra hvilket tidspunkt gjelder ikke ordene "den imperialistiske perioden" lenger? Det har ikke manglet på forsøk på å sette starten på denne perioden til et stadig tidligere årstall. Vi kan for eksempel ikke overse det faktum at tsarriket tiår før 1880-tallet hadde fylt alle kravene som må stilles til en imperialistisk, ekspansjonistisk politikk i sine stridigheter med Tyrkia og Persia, i "pasifiseringen" av Kaukasus, i erobringen av Sentral-Asia og framstøtene mot Det fjerne østen. St. Petersburgs politikk var basert på en mektig militær organisasjon, og endelig har vi tendensene til en panslavisk ideologi allerede før 1850. Som svar på dette har sovjetrussiske historikere pekt på at stormaktenes imperialistpolitikk startet svært tidlig i Det fjerne østen. For å bevise hvilken betydning imperialismen har hatt for verdens frihandel, har vestlige historikere til og med talt hvor mange områder Storbritannia annekterte i Asia og Afrika i den perioden da frihandelsprinsippene var nesten enerådende. Det var aldri noe spørsmål om å avstå India, selv ikke da andre kolonier ble sett på som "møllesteiner om halsen". Nei, det motsatte skjedde, nemlig da den britiske regjeringen fratok East India Company retten til å forvalte det viktigste landområdet utenfor Europa og tok over styringen selv.