Konservatisme – Benjamin Disraeli

Den konservative Benjamin Disraeli (1804–1881) var britisk statsminister i to perioder. I dette utdraget framhever han det britiske styresettets fordeler framfor det franske. Fra Vindications of the English Constitution, 1835. Til norsk ved Gunnar Bureid.

Oppgave

  1. Hvordan forsvarer Disraeli klassedelingen i det britiske samfunnet?
  2. Hvordan samsvarer Disraelis syn med omtalen av konservatismen i læreboken?

Kilde

Fra Vindications of the English Constitution

Grunnlaget for det engelske samfunn er likhet, men her må vi skjelne mellom to slags likhet. Det ene er likhet som utjevner, forflater og ødelegger, det andre er likhet som opphøyer og skaper. Det er denne siste, denne sublime, denne himmelske likheten som er den livgivende kraft i Englands lover. Prinsippet for den første likheten, den lave, jordbundne, galliske [franske] og krypende likheten, er at ingen skal være privilegert. Prinsippet for den engelske likheten er at alle skal være privilegert. Således er den engelske konges laveste undersått født til store og viktige privilegier. Enhver englender, uansett hvor usle kår han kommer fra, enten han er bestemt for plogen eller for veven, er født til den edleste av all arv, nemlig likhet i borgerlige rettigheter. Han er født til frihet, han er født til rettferdighet, og han er født til eiendomsrett. Det finnes ingen rang han ikke kan strebe etter å nå, det finnes ingen herre han er forpliktet til å tjene. Det er ingen myndighet som våger å fengsle ham mot loven, og den jord han arbeider på, vil forsyne ham med et ærlig og hederlig utkomme. Dette er rettigheter og privilegier som er like verdifulle som dem konge, lorder og underhusmedlemmer har, og det er bare en nasjon som fra barnsben av er opplært i frihetens praksis og prinsipper, som er i stand til å opprettholde slike institusjoner. (...)

Akkurat som likheten er fundamentet, er lagdelingen overbygningen. Den engelske nasjon er i sitt innerste vesen en nasjon av klasser, men ikke av kaster. Her ligger årsaken til den beundringsverdige orden som er karakteristisk for samfunnet vårt: I England kjenner og finner enhver sin plass, loven har tildelt hver enkelt en bestemt posisjon, og naturen har et rommelig frihetsbrev som kan lempe på lovens bestemmelser. Likheten vår er en sikkerhetsventil for opprørske ånder, lagdelingen vår en trygghet for de ydmyke og saktmodige. De sistnevnte søker tilflukt i den samfunnsklanen de tilhører. De førstnevnte søker befrielse ved å frigjøre seg fra sin rang. (...)

I England har loven gitt borgeren likhet for at han – hvis han gjør seg berettiget til det – kan heve seg over massen. I Frankrike har loven tildelt borgeren likhet på den betingelse at han hindrer sin medborger i å komme opp. Englands likhet forener den enkeltes ambisjoner med omsorgen for statens fortsatte eksistens. Fransk likhet har redusert borgeren til et blott og bart individ og har degradert staten til et blott og bart samfunn. Engelsk likhet leder borgeren ved hjelp av fornuftens og fantasiens felles blandede innflytelse, mens den franske likheten, som har forkastet fantasien og gjør krav på å være fornuftig, i realiteten bare har oppløst seg selv i golde fantasier. (...)

La oss derfor med så mye større hengivenhet holde fast ved dette makeløse verket fra våre forfedres hånd, og ære den engelske forfatningen med stadig dypere følelser av takknemlighet og ærbødighet.