Seilskuteliv

Historien nedenfor er fortalt av Sigvart Jørgensen, Porsgrunn, født i 1873. Fra Svein Molaug (red.): Sjøfolk forteller. Hverdagshistorier fra seilskutetiden, Tanum-Norli Oslo 1977.

Oppgave

  1. Hvordan beskrives forholdene om bord på de norske skipene? Hva er det fortelleren er særlig opptatt av?
  2. Hva slags arbeidskontrakt hadde sjøfolkene? Hva får vi vite om hyrene på norske skip sammenlignet med de på andre lands skip? Hva slags lønnsgarantier hadde sjøfolkene, for eksempel etter forlis?
  3. Det omkom flere personer i denne fortellingen. Hva døde de av?
  4. Fortelleren er født i 1873, slik at beretningen strekker seg i tid fra tidlig i 1890-årene og trolig inn på 1900-tallet. Sammenlign denne beskrivelsen med det læreboken forteller om seilskutedriften på denne tiden.

Kilde

Sigvart Jørgensen forteller

(...) De første åra jeg seilte var kosten salt kjøtt fire ganger i uka og erter, bønner og stokkfisk (tørrfisk). Vi fikk også sirupssuppe. Det var almindelig grynsuppe med brent sirup i, den var ikke akkurat god, men den var spiselig.

Det norske brødet var godt. Men så begynte de å kjøpe kjeks, og det var ikke rare greiene. Den var så tørr. Kjeksen kunne vi dele i to. Vi satte en kniv i kanten på den, da gikk den i to deler, og inni lå det fullt av hvite mark. Når vi så åpna kjeksen, banka vi den, da datt marken ned. Men det var verre med gryna, der var det òg mark. Vi hadde alt oppi gryta og kokte det sammen med maten. Det fløyt hvite marker i gryta.

Første turen min var med en svensk skonnert fra Simrishamn. Vi seilte på Tyskland med den. Jeg stod ombord i svensken til inntil jul. Da la den opp i Wismar i Tyskland. Simrishamn, der skuta hørte hjemme, er ingen havn. Alle havnene i Østersjøen bunnfryser, så hun kunne ikke gå dit.

Siden gikk jeg ut med "Fortuna" og deretter med en brigg som het "Kronprinds Carl". Den var jeg med nokså lenge. Den var så lekk at vi aldri hadde frivakt i sjøen. Vi måtte pumpe i ett sett.

Jeg kunne ikke komme fra, for alle kontraktene før i tida var på to år. Jeg gikk fra briggen, for den hadde ikke frakt. Bare to mann av dem jeg var sammen med, blei med skuta da hun gikk ut igjen. Briggen forsvant den, de hørte aldri mer til den.

Alle rømte den gang når de kom til Canada med skuter. Jeg rømte i Chilliwack, en by i Canada, jeg og flere. Da var jeg ute i flere år uten å være hjemme. Der var det neste dobbelt så mye i hyre som på de norske skutene. (...)

Vi kom til (den brasilianske byen) Santos akkurat mellom jul og nyttår. Da begynte feberen. Det hadde vært nokså bra i føreveien, men nå begynte den verste tida. Det lå fullt av skuter på havna, men ingen fikk lov til å losse. Feberen var begynt, gulfeberen. Allting var blokkert. Det var 500 milreis (gammel portugisisk pengeenhet) i mulkt for å ha en syk mann ombord. De syke måtte iland med en gang, og de brente dem opp med kalk, når de så de var så dårlige at de ikke kunne greie det. De hadde noen svære kalkbinger i land som de brente dem i. De kunne ikke ha dem som var omtrent ferdige på sykehus, det var ikke plass til dem der.

Vi lå der i omtrent fire måneder, da begynte feberen å slakke av. Det var en masse skuter som ikke kom ut igjen. Skipperen reiste i land, så vi blei aleine ombord. Han reiste opp på høyfjellet, det het Sant Paul, det var et hotell der. Vi så ikke noe til skipperen, men vi hadde bra med mat, det var ikke det. Men vi gjorde ikke noe heller.

Vi hadde svære kamferposer som hang i et band på brystet. Det var for feberen. Jeg var ikke syk en dag, men det døde to mann hos oss. De døde ikke ombord. De blei tatt iland, og vi så ikke mer til dem. Vi måtte heise flagget med en gang vi merka en mann var syk. En båt gikk stadig der med doktorer ombord. Det var den som henta de syke. Vi fikk ikke komme iland. Tilslutt kom vi nå inntil ei brygge, og da kom skipperen ned. Vi fikk lov til å gå iland før vi skulle reise, men da var det ikke større feber igjen, den hadde liksom slakna da. Men det var så varmt der at det var fælt. (...)

En gang var jeg med en fullrigger som lasta over 3000 tonn. Hun het "Euphrosyne". Den forliste jeg med, forresten. Hun blei overseilt i Kanalen, lasta med kol til Santos. Vi gikk ut fra Hull tidlig om morran, og kom ned mot Kanalen. Vi hadde alle seil på. Hun gjorde omkring seks mils fart. Da kom det en engelsk båt. Hun skulle til Russland med kol. En unggutt skulle være annenstyrmann. Han ville gå forrenom skuta vår, men det greide han ikke. Så gikk han rett i sida på henne, og skuta sakk den, den svære fullriggeren. Vi hadde ikke hatt kola ombord mer enn et døgn, tenker jeg. Den ligger i Kanalen ennå. Det blei to mann vekk. Båten slo inn hele fordelen han, men han fløyt på kollisjonsskottet. Båten var på 5000 tonn. Han het forresten "Berlington". Da gikk jeg i London i tre måneder og tjente ikke en øre og fikk ikke noe for det.

Jeg var med en bark som het "Dovre", hvor vi slapp opp for mat, for vi hadde så lang ei reis. Vi fikk beri-beri nesten alle sammen. Tre mann døde og ble senka under linja. Vi hadde stille og brukte fem måneder fra Hull til Buenos Aires. Det er 40 dagers reis i almindelighet. Det var bare seilmakeren og jeg som var friske. Vi hadde både den hovne og den tørre beri-berien ombord der. Vi kom nå fram til Buenos Aires til slutt. Det var ikke annet enn uhell med den barken.