Charles Dickens’ beskrivelse av en engelsk industriby

Forfatteren Charles Dickens (1812-1870) har skrevet en mengde fortellinger og romaner fra England. I boken Hard Times (1854) er det gitt en beskrivelse av Coketown (Koksbyen). (Oversatt til norsk av Henrik Rytter, Nasjonalforlaget 1935.)

Oppgave

  1. Hva karakteriserer Coketown (Koksbyen)?
  2. Hva forteller framstillingen om Dickens' syn på fabrikkbyene og industrisamfunnet?
  3. I hvilken grad var Dickens en pålitelig kilde til historien om utviklingen i England på første halvdel av 1800-tallet?
  4. Finn ut mer og hold et foredrag om Charles Dickens og hans forfatterskap.

Kilde

Utdrag fra «Hard Times»

Det var en by av rød mursten, eller av mursten som vilde ha vært rød dersom røken og soten hadde tillatt det; men som forholdene var, var den en by unaturlig rød og svart, som det malte fjeset på en villmann. Det var en by preget av maskiner og høie skorstenspiper, som det snodde sig endeløse røkslanger ut av i all evighet, og aldri fikk de rullet sig helt op. Det var en svart kanal i den, og en elv som rant purpurrød av et illeluktende farvestoff; det var uhyre bygninger, fulle av vinduer, og som ramlet og dundret og skalv dagen lang; det var stempler i dampmaskiner som maste ensformig op og ned, som hodet på en elefant som var grepet av melankolsk vanvidd. Den inneholdt flere store gater som alle var svært lik hverandre, bebodd av mennesker som også var lik hverandre, som alle gikk og kom på samme klokkeslett, med samme lyden mot gatestenene, for å gjøre det samme arbeidet; for dem alle var hver dag som gårsdagen og som morgendagen, og hvert år nøiaktig likt året ifjor og kommende år.

Disse særtrekk ved Coketown var i alt vesentlig uadskillelig fra det arbeidet som underholdt byen; i skrikende motsetning til dem stod all den komfort den skapte og som fant sin vei ut over hele verden, og all den eleganse som skapte jeg vil ikke spørre hvor meget av den fine dame som knapt kunde tåle å høre stedet nevnt. De andre trekk var vel betenkt, og de kan nevnes.

En så ingenting i Coketown som ikke var strengt arbeidsnyttig. Dersom tilhengerne av en religiøs tro bygget et kapell der – og tilhengerne av atten religiøse trosformer hadde gjort det – så skapte de en gudelig lagerbygning av rød mursten, somme tider – men det bare på overdådig prydede eksemplarer – med en klokke i et fuglebur på taket. Den eneste undtagelse var Nykirken; en svær bygning med stukkverk og et firkantet klokketårn over døren, som endte i fire korte spir lik ornamenterte treben. Alle offentlige innskrifter i byen var malt likeens, med alvorlige bokstaver i svart og hvitt. Fengslet kunde ha vært sykehuset, sykehuset kunde ha vært fengslet, rådhuset kunde ha vært hvilket som helst av dem, eller noe annet, for alt det som kunde by på noe annet i skjønnhetene i arkitekturen deres. Realitet, realitet, realitet alle steder i alt øiet kunde se av byen; realitet, realitet, realitet i alt det øiet ikke kunde se. M'Choakumchild-skolen var bare realitet, og alt var realitet som lå mellem fødselsklinikken og kirkegården, og det en ikke kunde bestemme med tall, eller ha til kjøps på det billigste og til salgs på det dyreste marked, det var ikke til og skulde aldri bli til i all evighet. Amen.

En by så helliget realiteten og så triumferende i dens utøvelse trivdes da vel på alle vis? Nå, ikke så helt. Ikke? Kjære dere da!

Nei. Coketown kom ikke ut av sine egne smelteovner og fyrsteder på alle vis som gull prøvet i ilden. For det første var det forvirrende mysterium ved stedet: hvem hørte til de atten trossamfund? For hvem som ellers gjorde det, det arbeidende folk gjorde det ikke. Det var riktig underlig å gå gjennem gatene en søndags morgen, og legge merke til hvor få av dem den barbariske klokkeskrammelen som drev de syke og nervøse til vanvidd, kalte bort fra deres egne kvartaler, fra deres egne kvelende rum, fra gatehjørnene i deres egne gater, der de drev og slang sløve og likegyldige og glodde på alle kirkene og kapellene som drev med sitt, som ting de ikke hadde det minste å gjøre med. Ikke var det bare fremmede som la merke til dette heller, for det var organisasjon hjemme i Coketown selv, som hadde medlemmer i Underhuset hver sesjon, og de lot høre fra sig med harmfylte forslag til lover som skulde gjøre disse mennesker religiøse med vold og makt. Så var det avholdsselskapet, som klaget over at disse samme menneskene absolutt vilde drikke sig fulle, og viste med tabeller og statistikk at de drakk sig fulle, og beviste ved teselskapene sine at ingen påvirkning, hverken fra Gud eller mennesker – undtagen en medalje – kunde få dem til å legge av denne uvanen å drikke sig full. Så kom destillatøren og brennevinshandleren og beviste med enda flere tabeller og enda mer statistikk, at fikk de ikke drikke sig fulle, tok de opium. Så kom den erfarne fengselspresten med enda flere statistiske tabeller som slo alle de andre av marken, og beviste at de samme menneskene vilde holde til i låke huler, skjult for offentlighetens øie, der de hørte på låk sang og så på låk dans, og kanskje var med i det også. (...)