Norge under nødsårene

Utdraget nedenfor er fra et brev fra jernverkseier Jacob Aall som er trykt i hans bok Erindringer. Regjeringskommisjonen bad Jacob Aall gjøre rede for sitt syn på Norges stilling i 1809. Jacob Aall var en av eidsvollsmennene i 1814.

Oppgave

  1. Hvordan vil Jacob Aall løse landets forsyningsproblemer?
  2. Hvordan vurderer Aall forholdet til Sverige?
  3. Hvilke klager framfører Aall overfor den danske regjering?
  4. Studer nøye avsnittet om kongen (Men hvorfor skulle ...). Hvordan vurderer Jacob Aall forholdet mellom kongen og "rettsindige nordmenn"?
  5. Hvilke råd gir Aall regjeringskommisjonen?

Kilde

Utdrag fra Jacob Aall: Erindringer

Etter min individuelle overbevisning er der ingen annen redning tilbake for det ulykkelige, uthungrede og utplyndrede Norge enn en direkte tillatelse fra våre fiender til å måtte hente korn fra Danmark uten molest (inngrep) av fiendtlige kryssere. Men i det jeg innser nødvendigheten herav, forbinder jeg dermed det innerlige ønske at dette kunne bevirkes uten voldsomme midler. Så meget jeg enn føler at den norske nasjon har mange grunnede klagemål å nedlegge for den danske trone, så tror jeg dog å skylde sannheten den tilståelse at Norge i det henrunne sekulum fant seg lykkelig under det danske scepter.

Jeg kan ikke tro at foreningen med Sverige er grunnstenen til Norges lykksalighet. Sverige har i det siste sekulum ikke kunnet rose seg av en lykkeligere innvortes forfatning enn Norge. Men endskjønt jeg etter min individuelle følelse ikke anser en statsforandring ønskelig, så må jeg dog av hjerte ønske at den danske regjering villigere enn hittil ville høre på de klager som vi nordmenn har å fremføre. Ingen bank, ingen fri handel, intet akademi, få av landets menn satt til de viktigste embeter. De fleste ansøkninger kommer sent frem, og resultatet derav overlates ofte menns avgjørelse der lite kjenner til landets stilling. Det hender stundom at ansøkninger, fremkomne fra landets verdige og formuende borgere, henlegges i så lange tider at de mest velgjørende planer derved ei kommer til utførelse.

Men hvorfor skulle det være landets fornuftige og rettsindige borgere forment i sannhetens, frimodighetens og beskjedenhetens innkledning å forestille den danske regjering de ufullkommenheter ved statsforfatningen som her i landet forsinker den borgerlige velstand, opplysningen og den borgerlige lykksalighet? Dersom rikenes konge ville anse desslike ydmyke forestillinger som opprørets tente fakkel, så måtte rettsindige nordmenn i sannhet beklage at det var en enkel mann voldgitt å behandle denne aktverdige nasjon som en flokk av dyr og som et mekanisk instrument, ene skapt til å lyde regentens vilkårlige bud. Til denne slaviske tenkemåte er nasjonen allerminst disponert i et øyeblikk da den står ene og forlatt på krigens skueplass og dens viktigste omsorg går ut på tilveiebringelse av desslike fornødenheter (dvs. matforsyninger) hvis uteblivelse ville oppløse alle borgerlige forbindelser. Den frihet hvormed nasjonen har vært vant til å ytre sin mening, er en velgjørende følge av den mildhet hvormed den er blitt regjert, og skulle den nærværende regjering ville eller kunne bruke en strengere fremgangsmåte?

Således tror jeg at en fred eller en forening med vår fiende som tilveiebrakte en adgang til uten forfølgelse å hente kornvarer fra Danmark, er et absolutt nødvendig skritt til landets frelse. Give Gud at de edle menn (dvs. regjeringskommisjonen) som leder statsstyrelsen i denne tid her i landet var så overbeviste om nødvendigheten av en sådan overenskomst at den sluttedes endog uten uttrykkelig hjemmel fra den danske regjering.

Når således den første nød var avhjulpen, så burde etter min formening den bedre del av landets borgere tre sammen, undersøke landets nåværende forfatning og midlene til å fremme dets borgerlige lykksalighet og oppsette en forestilling hvori landets tarv uten sky, men med sømmelig beskjedenhet ble forelagt regjeringen. Å nekte oss denne tillatelse var å berøve oss vår frihet som mennesker, hvilket vi ikke fraskrev oss i det øyeblikk vi gjorde oss til borgere i landet.