Historiske kildetekster til temaet Norge i 1814

Her finner du 31 historiske kildetekster som belyser situasjonen i Norge fram til sommeren 1814 med vekt på forspillet til vedtaket av Grunnloven 17. mai. Tilrettelagt av lektor Audun Eftedal.

INNHOLD

  1. Utdrag fra Jacob Aalls orientering til prins Christian August av Augustenborg om forholdene i Norge av 21. september 1809
  2. Jacob Aall i brev av januar 1810
  3. Bonde Rasmus Jakobsen Vasbotn fra Volda på Sunnmøre om året 1812
  4. Utdrag fra Karl Johans instruks til major Nils Koch foran Kochs reise til Norge i slutten av mars 1813
  5. Utdrag fra den svenske agenten Nils Kochs rapport fra Norge våren 1813
  6. Utdrag fra Kochs gjengivelse av grev Wedels vurdering av situasjonen i Norge.
  7. Den svenske agenten P. A. Sköldbergs rapport om grev Wedels og Peter Ankers uttalelser
  8. Karl Johans proklamasjon fra mai 1813
  9. Christian Magnus Falsens brev til Kristian Fredrik av 23. desember 1813
  10. Den danske sjefsforhandleren Edmund Bourke oppsummerer en samtale med kronprins Karl Johan 27. desember 1813
  11. Utdrag fra kong Fredrik 6.s instruks til sin sjefsforhandler Edmund Bourke, 7. januar 1814
  12. Niels Wulfsbergs tanker ved nyttår 1814 (Tiden, 3. januar 1814)
  13. Utdrag fra Kristian Fredriks brev til kong Fredrik 6., datert 19. januar 1814
  14. Kiel-traktatens fjerde artikkel
  15. Fra Kristian Fredriks dagbok, januar 1814
  16. Fra Kristian Fredriks brev til kong Fredrik av 26. januar 1814
  17. Ekstrautgave av Tiden, 25. januar 1814
  18. Utkast til proklamasjon fra Kristian Fredrik til det norske folk, 29. januar 1814
  19. Utkast til et budskap fra Kristian Fredrik til Europas fyrster, 29. januar 1814
  20. Utdrag fra Kristian Fredriks tale til Trondheimsborgerne 5. februar 1814
  21. Utdrag fra Trondheimsborgernes adresse til Kristian Fredrik fra begynnelsen av februar 1814
  22. Lord Castelreagh om situasjonen i Norge våren 1814
  23. Lord Castelreaghs vurdering av Norge våren 1814
  24. Lord Castelreaghs brev til en regjeringskollega 27. april 1814
  25. Utdrag fra en brosjyre Christian Magnus Falsen skrev i slutten av mai/begynnelsen av juni 1814
  26. Et storsvensk syn på Norge
  27. Bonde Halvor Vebjørnson Halvorgards oppsummering av året 1814
  28. Fra Claus Pavels dagbok 31. desember 1814
  29. Fra Ernst Sars: Historisk Innledning til Grundloven (1882)
  30. Hva er "Norge"?
  31. Fra Edvard Bull: Norge i 1814. Grunnloven og folkestyret (1964).

KILDETEKST 1

Utdrag fra Jacob Aalls orientering til prins Christian August av Augustenborg om forholdene i Norge av 21. september 1809:

[Modernisert språk]

"[Den] tause jammer i den fattige allmuens hytter er uendelig mye større enn den larmende som høres blant de høyere stender. Vant til lidelser og til dyriske fødemidler bærer den norske allmuen sin elendighet med en makeløs tålmodighet. Dette er så mye mer beundringsverdig fordi den slett ikke kommer av dumhet, uvitenhet eller en likeglad karakter, men av en indre følelse av at det er nødvendig å bøye seg under skjebnens nok så sønderknusende bestemmelse. […] Det er sikkert ikke klokt å drive borgeren så langt at han blir påmint om sine rettigheter som menneske; og hungersnød fører til at alle borgerlige forbindelser går i oppløsning. […] De fleste ansøkninger [til regjeringen] kommer alt for sent fram, og resultatet av dem blir ofte overlatt til avgjørelse av menn som kjenner lite til landets stilling. Det hender stundom at ansøkninger som er framsatt av landets verdige og formuende borgere blir henlagt i så lange tider at de mest velgjørende planene derfor ikke blir gjennomført. […] Dersom Rikenes Konge, ut fra statsforfatningen, vil betrakte slike ydmyke forslag som en tent opprørsfakkel, så må rettsindige nordmenn i sannhet beklage at en enkelt mann er gitt makt til å behandle denne aktverdige nasjonen som en flokk dyr og som et mekanisk redskap som er skapt bare for å adlyde regentens vilkårlige bud. Minst av alt er nasjonen tilbøyelig til denne slaveaktige tenkemåten i et øyeblikk da den står alene og forlatt på krigens skueplass og dens viktigste omsorg går ut på å skaffe til veie slike fornødenheter som, om de uteble, ville oppløse alle borgerlige forbindelser."

KILDETEKST 2

Brev fra Jacob Aall fra januar 1810:

[Modernisert språk]

"På grunn av den lykkelige tilførselen [av varer] opphører hos meg […] all bekymring for fedrelandet. Jeg tar nå for tiden ikke lenger noen del i dets politiske stilling og håper at jeg nå i lang tid med uvanlig ro kan nyte de huslige gledene som jeg er blitt så rikelig til del. […] Det er ingen årsak lenger for borgere til å blande seg inn i fedrelandets politiske anliggender, for den av hungersnød frambragte elendigheten som truet med å drepe all virksomhet er for tiden overvunnet, og det er helt sikkert til gagn for fedrelandet at enhver borger innskrenker seg til sitt virkeområde og utbreder den nytte som står i hans makt."

KILDETEKST 3

Bonde Rasmus Jakobsen Vasbotn fra Volda på Sunnmøre summerte opp året 1812 slik i årboka si:

[Modernisert språk]

"Dette året var like merkelig som det forrige, men helt motsatt med hensyn til været og fruktbarheten. I førstningen av vinteren var den kald og med en del snø, men senere ble det en mild vinter og god vår. Noen begynte å pløye den 14. april. I mai var det nokså kaldt med nordavind og helt tørt. I juni, juli og august var det en slik uvanlig hete og tørke at ingen kunne huske at det hadde vært slik. Derfor ble det lite høy og korn, men det siste ble over alt godt og tidlig modent, slik at det på noen steder kunne skjæres alt ved olsokstid. Dette måtte oppfattes som et særlig Guds forsyn, fordi etter alle tiltak og anstrengelser for å få brakt hit korn, som til da hadde lykkes litt, men utilstrekkelig […] med små mengder til de mest trengende, så var det på denne tiden ikke mer å få, fordi et på grunn av de engelske kapringene ikke var noen skipsfart, og kornet ble også oppbrakt til Sverige, selv om vi hadde fred med den kongen. Omsider bestemte Bergenskjøpmennene seg for å kjøpe seg Sunnmørs-åttringsbåter og seile til Jylland. Dette førte til at de i byene fikk litt å leve av, men til dels ble disse båtene og folkene erobret av fienden, og tildels omkom de på havet.

Den alminnelige manns levemåte i dette året var svært forskjellig og av mange slag. Melken, som det dette året var som vanlig av, var den alminnelige føden etter mange slags tilberedelser, og dernest var det tørrfisk som ble utbløtt og tilberedt. Til brød ble det brukt almebark, furubark, rughalm, agner og fisk, islandslav mm. På denne måten ernærte folk seg til den tid da de kunne høste av åkeren, som Gud gjorde kom så ualminnelig tidlig. Men på grunn av den sterke heten ble det lite korn, og derfor måtte de drøye det på samme måte som før og spare til såkorn for den kommende våren. Ikke var det noen steder noe fiske som kunne bidra med mat, og ikke noe sild i løpet av hele året her omkring. Slik underholdt likevel Gud menneskene i dette merkelige året uten at noen forgikk av hunger på disse kanter."

KILDETEKST 4

Fra Karl Johans instruks til major Nils Koch foran Kochs reise til Norge i slutten av mars 1813 (en instruks som Koch skulle legge fram for grev Wedel):

[Oversatt fra fransk]

"Nordmennene er ikke dansker, de har ingen ting felles med disse, som bare vil utnytte Norge som en koloni og undertrykker dette ulykkelige landet med en vilkårlig og uutholdelig enevoldsmakt. […] Det er nå opp til nordmennene å bestemme seg og å velge mellom alternativene [enten] å bli en nasjon som styres ved sine egne lover, sin gamle skikk og bruk samt av en fritt valgt nasjonalrepresentasjon, eller å se disse fordelene forsvinne ved at de utsetter seg for en fordervelig krig og for alle de redslene og ulykkene som følger med den. Svenskene for sin del ønsker bare trygghet i den nåværende tid og sikkerhet for framtiden; ingen ting annet enn en unionsavtale mellom de to statene kan føre til dette store og viktige mål og for alltid befeste nordmennenes og svenskenes gjensidige lykke, ære, enighet og samhold."

KILDETEKST 5

Fra den svenske agenten Nils Kochs rapport fra Norge våren 1813, der han i et promemoria gjengir de kravene som norske tilhengere av en union med Sverige hadde satt fram, og grev Herman Wedel Jarlsbergs råd om hvordan unionsplanene burde settes ut i livet:

[Oversatt fra svensk]

Promemoria
1. Norges urgamle kongetittel beholdes.
2. At nasjonen selv danner sin representasjon, som har rett til selv å pålegge seg skatter som et fritt folk.
3. Fri handel med Sverige og dets allierte.
4. Egen bank, som understøttes med et betydelig lån.
5. Understøttes nå og framover med nødvendig behov for korn, spesielt med egnet såkorn i år.

Merknader
Grev W's råd angående operasjonen:
- At en proklamasjon, helst på landets språk, kommer 14 dager før arméen. Samt at forbindelsene med Danmark til lands og sjøs avskjæres.
- At arméens hovedangrep skjer så nær Christiania som mulig og med betydelig styrke.
- At en armé opptrer ved grensen uten at den til å begynne med går inn i landet."

KILDETEKST 6

Fra Kochs gjengivelse av grev Wedels vurdering av situasjonen i Norge:

[Oversatt fra svensk]

"Norge er i ytterste nød og det trengs rask hjelp, særlig med såkorn, og først og fremst havre som er den viktigste utsæden; man kunne høre ytringer om at om Sverige i dette øyeblikket kunne forsyne Norge med såkorn og videre med mat for sommeren, så kunne vi gjøre hva som helst. Grev Wedel er en sterk hater av det danske åket og sa at han med liv og blod var klar til å kaste det av seg. Han mente at han hadde nok innflytelse i landet til å vekke et opprør og samle en styrke på tjue til tretti tusen bønder i sine to amt, Hallinge og Vesterdalene og i grevskapet Jarlsberg, men savnet dyktige ledere til å styre disse udisiplinerte troppene slik at de ikke begikk voldshandlinger som kunne føre til borgerkrig, noe som han som alle edelmodige avskydde; men i det øyeblikket at svensk armé nærmet seg landet og kysten trodde han tiden var inne til å bruke sin innflytelse."

KILDETEKST 7

Den svenske agenten P.A. Sköldbergs rapport om grev Wedels og Peter Ankers uttalelser:

[Oversatt fra svensk]

Iflg den svenske agenten P. A. Sköldberg skal grev Herman Wedel Jarlsberg ha uttalt seg slik til Sköldberg i april 1813:

Wedel så det som umulig å få til et opprør i Norge uten at det sto en sterk svensk armé på 30-40 000 mann ved grensen: "For om jeg i mine amter Ringerike og Hallingdalen skulle gå inn for en revolusjon for at vi skulle danne en selvstendig stat, så ville folket støtte meg. Men man trenger ikke være særlig opplyst for å forstå hvor absurd et slikt tiltak ville være. Norge er alt for svakt til å kunne bestå alene. Men om det ble foreslått en forening med Sverige, så ville det gamle nasjonalhatet, som ganske visst er nesten slukket, men som likevel stadig består, skape visse vanskeligheter for dette."

Tilsvarende rapport om Peder Anker:

"Men om en svensk armé kom hit og det samtidig ble utsendt proklamasjoner som inneholdt de vilkårene som jeg har fått kjennskap til, skal jeg gjøre alt som står i min makt for å støtte den foreningen som jeg lenge har ønsket."

KILDETEKST 8

Proklamasjon fra mai 1813, antakelig forfattet av Karl Johan:

Oversatt etter det svenske konseptet, unntatt innholdet i hakeparentesen. Det mangler i konseptet, og er oversatt etter den versjonen som ble trykt i Christiania Intelligentssedler den 9. juli 1813.

"Det svenske og det norske folks felles interesser er så nær forent med det som deres nåværende og framtidige sikkerhet krever, at den svenske regjeringen må se på en varig forening mellom disse to rikene som et av de mest virksomme midlene til å befeste dens skandinaviske halvøyas lykke og selvstendighet.

Svenskene ser med tilfredshet på at et nabofolk som taler samme tungemål som dem, som bekjenner seg til samme troslære, og i sitt hjerte nærer trangen til nasjonal uavhengighet, ikke ønsker å underkaste seg Sverige, men forene seg med det til felles forsvar. Det er ikke og kan heller ikke være spørsmål om en sammensmelting av Norge og Sverige, slik at det førstnevnte av disse rikene skulle tvinges til å gi avkall på sitt navn, sine hjemlige institusjoner, sine lover og sine rettigheter. Men ønsker bare en oppriktig og rettskaffen forening slik tidens omstendigheter såvel som Nordens interesse krever, og ellers er påskyndet av overenskomster truffet mellom Sverige og dets allierte. Måtte kongen i Sverige bli Norges konge; måtte dette landet gi seg den nasjonalrepresentasjon og statsforfatning som det anser som mest i overensstemmelse med sin egen interesse; måtte begge lands tropper bli forent for å beskytte den skandinaviske halvøya; måtte tillit og oppriktighet styre alle drøftinger - da skal nordmennene få se at de ikke har lurt seg selv med sine rimelige forventinger.

Den svenske regjeringen vil helt ut samtykke til hele det indre styresettet som Norge til gi seg selv. Jo større iver den får se hos nordmennene til utvunget og raskt å erklære seg for foreningen med Sverige, jo sterkere vil Kongen føle seg forpliktet til å imøtekomme den norske nasjonens ønskemål. En svensk konge ønsker ikke å ha andre undersåtter enn frie menn. Den samme tanken skal styre Hans Majestet om han en gang blir stilt i spissen for den norske nasjonen. Overfor den får da Kongen de samme forpliktelsene å oppfylle som mot sine tidligere undersåtter. Fri handel, støtte til jordbruket, opprettelse av en nasjonalbank, tilstrekkelig tilførsel av korn, [opphevelse av all toll mellom Sverige og Norge, opprettelse av studiesteder og akademier] - kort sagt den indre velferden i alle sine deler, skal være målet for Hans Majestets anstrengelser, og alltid skal han bære i minnet at et tappert og edelt folk som gir seg under ham av egen fri vilje, på alle måter skiller seg vidt ut fra et som er undertvunget med våpen.
Skulle det norske folket ønske å få sivile eller militære embeter i Sverige mot at svensker kan få adgang til embeter i Norge, så er det opp til nordmennene selv. Ønsker de det ikke, så trenger de bare å gi tankene sine til kjenne, så vil den svenske regjeringen bifalle ønskene deres.
Sverige befinner seg for tiden i en heldig stilling. Det tenker på framtiden og vil gjennom en forening med Norge kunne legge til rette for en fortsatt felles lykke for begge rikene. Måtte da Norge ta sin beslutning, og Norden vil, under vern av hittil alltid selvstendige våpen, bli trygget for all framtid."

KILDETEKST 9

Christian Magnus Falsen i brev til Kristian Fredrik datert 23. desember 1813:

[Modernisert språk]

"At de nærværende tider krever store oppofrelser, det føler vi alle; vi har vist, og vi vil alltid vise, at vi så snart det gjelder Kongen og landet er rede til å ofre alt, var det enn vårt liv, inderlig rørt [som vi er] av den landsfaderlige kjærlighet vår gode Konge gir oss så mange gjentatte beviser på; gjennomtrengt av den dypeste ærbødighet for og hengivenhet til Deres Høyhet, står vi klar til ethvert offer som måtte bli ansett som nødvendig for Ham, for Dem, for vår ære. Dette er og har alltid vært nordmannens tenkemåte; denne følelsen vil alltid bringe ham til å våge alt for en elsket Konge og regjering under hvis beskyttelse han ser seg i besittelse av den grad av borgerlig og politisk frihet som ingen fornuftig [mann] kan attrå høyere."

KILDETEKST 10

Den danske sjefsforhandleren Edmund Bourke oppsummerer en samtale med kronprins Karl Johan i et brev datert 27. desember 1813:

Kronprinsen vil ha Norge. Han sier at han skylder det til Sverige, og at de allierte på samme måte skylder ham det, - og at det er sikret ham ved de traktatene som man ikke kan vente lenger med å gjennomføre, - at han aldeles ikke har til hensikt å erobre det, - at han ikke vil innlemme det i, men forene det med Sverige, - at hans plan er endelig lagt. - "Min proklamasjon er utarbeidet," har han sagt til meg, "jeg vil si til nordmennene: Dere skal ikke betale skatter; dere er frie; dere skal beholde deres egne lover; dere kan gi [nye lover] dersom dere vil det; dere kan selge krongodsene for deres [egen] regning eller beholde dem. Det kreves bare å være forent med Sverige under den samme krone, for at det ikke mer skal kunne føres krig mellom de to landene."


KILDETEKST 11

Utdrag fra kong Fredrik 6.s instruks til sin sjefsforhandler Edmund Bourke, datert 7. januar 1814, om hva Bourke hadde kongelig fullmakt til å godta under fredsforhandlingene med kronprins Karl Johan:

Umiddelbar avståelse av hele kongeriket Norge til Sveriges krone ved denne fredstraktat, gjennom en kunngjøring der Kongen uten forbehold og for all evighet avstår kongeriket Norge med alle de suverenitetsrettigheter som Kongen har arvet fra sine forfedre og løser dette kongerikets innbyggere fra den lydighet som de skylder ham.

KILDETEKST 12

Fra redaktør og pastor Niels Wulfsbergs tanker ved nyttår, offentliggjort i verseform i første nummer av det halvoffisielle meldingsbladet Tiden, som ble utgitt i nært samarbeid med Kristian Fredrik, den 3. januar 1814:

[Modernisert rettskriving]

"Hvordan, mitt Norge! du det nye år begynner?
Mon det ditt vanhell - mon ditt hell forkynner?
Det år som svant så mange edles nød,
som daglig våndet seg og sukket for sitt brød.
Av dine sønner tus'ner med vemodig lengsel
hensmekter fjernt fra oss i veldig uvenns fengsel,
men flere her må føle skjebnens tunge hånd;
ja bange "tvil formørker menneskenes ånd".
Hvor kommer redning fra, hvor lyser håpets stjerne?
Hvor årle står den opp? Vi følger den så gjerne."

Fulgt opp av følgende nyhetsmelding om forsyninger fra Danmark rett etter diktet:

[Modernisert språk]

"Akkurat som om våre ønsker og fromme bønner fluksens hadde vendt bønnhørt tilbake fra Himmelen, har vi allerede mottatt visse etterretninger om at det har ankommet en konvoi [med] omtrent 60 skip, med last som består av 38 414 tønner kornvarer, 205 oksehoder og 12 tønner brennevin, 943 fjerdinger smør, 1019 tønner salt kjøtt, 303 tønner pluss 127 1/2 skippund saltet flesk."

KILDETEKST 13

Fra Kristian Fredriks brev til kong Fredrik 6., datert 19. januar 1814, dvs. før Kristian Fredrik hadde fått melding om Kielfreden:

Norge står allerede nå alene, uten tilførsel, uten bistand fra Danmark eller fra noen stat i verden. Det har ingenting å stole på annet enn sin egen kraft, og dessverre avhenger denne i tidens løp bare alt for mye av hvilke forråd som fins i landet. Jeg lar så visst ikke motet synke. Selv om Deres Majestet må gi etter og avstå Norge eller en del av det, vil dette riket stadig bestå ved samdrektighet, og England kan umulig hjelpe til med å underkue et aktverdig folk som våger alt for å bevare sin selvstendighet mot svensk åk.

KILDETEKST 14

Kiel-traktatens fjerde artikkel:

[Oversatt fra fransk]

"Kongen av Danmark frasier seg, såvel for seg selv som for sine etterfølgere til tronen og til Kongeriket Danmark, uigjenkallelig og for alltid, til fordel for Kongen av Sverige og for hans etterfølgere til tronen og Kongeriket Sverige, alle sine rettigheter og atkomster til Kongeriket Norge, nemlig følgende bispedømmer og stift: Kristiansand, Bergen, Akershus og Trondheim med Nordlandene og Finnmark helt til grensen mot det russiske riket. Disse bispedømmene, stiftene og provinsene, som utgjør hele kongeriket Norge, med alle innbyggere, byer, havner, festninger, landsbyer og øyer på alle kyster av dette kongeriket, såvel som de tilhørende besittelsene - Grønland, Færøyene og Island ikke innbefattet - likesom alle forrettigheter, rettigheter og fordeler, skal fra nå av tilhøre Kongen av Sverige med full eiendomsrett og suverenitet, og utgjøre et kongerike forent med det svenske*). For å oppnå dette forplikter Kongen av Danmark seg på den mest høytidelige og forpliktende måte, såvel for seg som for sine etterfølgere og for hele Kongeriket Danmark, til aldri å gjøre noe direkte eller indirekte krav på Kongeriket Norge eller på noen av dets bispedømmer, stift, øyer eller landstrekninger, hvis innbyggere alle er, ved og i kraft av denne avståelsen, løst fra den hyllings- og troskapseden som de har svoret Kongen og Danmarks Krone."

*)Det første utkastet fra svensk side hadde denne formuleringa: "… skal fra nå av tilhøre Kongeriket Sverige med full eiendomsrett og suverenitet og forbli innlemmet i dette."

Dessuten manglet dette innskuddet: "- Grønland, Færøyene og Island ikke innbefattet -"

KILDETEKST 15

Fra prins Kristian Fredriks dagbok, januar 1814:

[Oversatt fra fransk]

"24. januar: Major Rømer, adjutant hos Kongen av Danmark, ankom i dag med brev fra Kongen av 17. januar med beskjed om at Norge er avstått til Sverige og med ordre til meg om å forlate min post [som stattholder] og vende hjem til Danmark, etter at jeg først har utnevnt kommissærer til å overlevere festningene og deretter hele riket til Sverige.

Jeg kan forstå at Kongen har kunnet være nødt til å avstå Norge for å få fred […]; men at Kongen kan tro at det norske folket godvillig overgir seg, og at han kan tro at jeg skulle være så liten at jeg kunne svikte dem nå - det begriper jeg faktisk ikke. Med god grunn måtte de kaste stein etter meg, dersom jeg noen gang skulle være i stand til å svikte et folk som holder av meg og setter sin lit til meg. Skulle jeg forlate det uten så mye som å forsøke å forsvare det - aldri i evighet, ikke så lenge jeg lever! […]. Norge er for alltid tapt for ham, og sikkert også for vår slekt, dersom ikke jeg bevarer det.

25. januar: […] Jeg har skrevet til Kongen at ingen i verden kan ha slik medfølelse i hans motgang som jeg; men det er min plikt overfor meg selv og min slekt […] å protestere mot avståelsen av Norge, fordi Kongen ikke har rett til å gi avkall på min slekts arv."

(Merknad: Vi bør være klar over at når kongelige personer skrev dagbøker, hadde de gjerne i tankene at det de skrev med tida ville komme til å bli offentlig kjent.)

KILDETEKST 16

Fra Kristian Fredriks brev til kong Fredrik 6., datert 26. januar 1814:

[Modernisert språk]

"Deres Majestet kan avstå riket, men De kan sannelig ikke berøve Deres slekt arverettigheten til det, og da vi før eller senere kan håpe å utøve den, så anser jeg det som min plikt å protestere for nasjonens og hele Europas øyne mot en slik avståelse. […] For himmelens skyld, se ennå ikke på Norge som en svensk provins; det er høyst sannsynlig at nasjonen setter seg til motverge. […] Gi dem brød og våpen; da er de uovervinnelige."

KILDETEKST 17

En lett modernisert gjengivelse av ekstrautgaven fra den 25. januar 1814 av det halvoffisielle meldingsbladet Tiden:

"Den mørke og for menneskelige øyne nesten ugjennomtrengelige tåke er splittet, og et glimt av solens klarhet blender nesten det glade stirrende øye.

Fred, fred i Norden!

Dette glade budskap, som utgiveren har fullmakt til å kunngjøre, iler han herved å meddele.
I følge aldeles pålitelige etterretninger er preliminærene4) for freden til lands og vanns avsluttet mellom Hans Majestet Kongen av Danmark og Norge og de allierte makter.

Om fredsvilkårene kan utgiveren intet tilføye, da han ikke kjenner dem, og da de rimeligvis i den hast som dette viktige budskap er brakt oss med ikke kunne bli meddelt fullstendig; men det gaste håp vil vi nære at de ikke kan være vanærende og ikke skal bli ødeleggende for Danmarks, for Norges Lykke. Så freidig stoler vi på Gud, som er herrenes herre, og på den kraft som flammer i begge folks bryst, at vi uten frykt tør se fremtiden i møte."

1) Preliminærene: De foreløpige fredsforhandlingene.

KILDETEKST 18

Utkast til en proklamasjon fra Kristian Fredrik til det norske folk, skrevet 29. januar 1814, men aldri sendt ut:

[Modernisert språk]

"Vi Kristian Fredrik, av Guds nåde Norges konge, prins til Danmark, Hertug til Slesvig, Holstein, Stormarn, Ditmarsken, Oldenburg og Delmenhorst gjør vitterlig:

At vi på ingen måte kan anse som bindende for oss og vår slekt det som i fredstraktaten av 14. januar 1814 […] er bestemt, nemlig at […] Fredrik 6. […] avstår for seg og sine etterkommere i regjeringen all rett til Kongeriket Norge til Hans Majestet Kongen av Sverige. Tvert imot akter vi med Guds hjelp og hyllet av det trofaste norske folk å hevde vår arverett som Norges enevoldsarvekonge, som vi erklærer at vi er i overensstemmelse med Suverenitetsakten for Norge av 7. august 1661 og Kongeloven av 14. november 1665."

KILDETEKST 19

Utkast til et budskap fra Kristian Fredrik til Europas fyrster, skrevet 29. januar 1814, men aldri sendt ut:

[Modernisert språk]

"Hans kongelige Høyhet prins Kristian Fredrik til Danmark og Norge har, kallet av sine arverettigheter, besteget Norges trone, og i påskjønnelse av hans gode egenskaper, som gir løfte om at han med visdom og fasthet vil våke over statens lykke, har folket enstemmig avlagt ed på å være tro mot sin konge og eneveldige hersker."

KILDETEKST 20

Fra Kristian Fredriks tale til Trondheimsborgerne 5. februar 1814, slik den ble gjengitt i "Tiden" fire dager senere:

[Modernisert språk]

"Hvor lykkelig ville jeg være ved å bringe Dem sikkert håp om fred; det er nasjonens ønske og målet for mine bestrebelser. Men bare det selvstendige Norge kan nyte fredens velsignelser. Skulle den kjøpes ved underkastelse under fremmed åk, da ville det være en like så stor vanære for den nåværende slekt som ulykke for våre etterkommere. […] Jeg er uatskillelig fra Norge. Min tillit står til det norske folk, mitt håp til Gud; min lønn skal være folkets kjærlighet."

KILDETEKST 21

Utdrag fra Trondheimsborgernes adresse til Kristian Fredrik først i februar 1814:

[Modernisert språk]

"Trondheims borgere tilbyr seg hermed å gjøre alt som står i deres makt [for at alle våre trengsler skal overvinnes under Deres Høyhets ledelse]; men i dette viktige øyeblikket bør vi ikke skjule en tanke som ikke kan være anstøtelig for en prins av den høye karakter som Kristian Fredrik, nemlig at en eller annen feil i statsinnretningen kan ha medvirket til de ulykkene som nå i løpet av kort tid har styrtet undersåttene ut i grenseløs elendighet og tvunget regenten til å skyve fra seg en nasjon som har vært trofast og hengiven mot ham. Idet vi altså gjennom lidelser og farer med freidig mot streber mot vårt høye mål, tror vi at vi skylder oss selv og våre etterkommere [dette]: Å anmode Deres Høyhet om å tillate at nasjonen ved utsendinger fra alle stender trer sammen i en kongress for å legge grunnvollen til rikets konstitusjon for framtiden."

KILDETEKST 22

Fra den britiske utenriksministeren lord Castlereaghs brev til den britiske utsendingen ved kronprins Karl Johans hovedkvarter i mars 1814:

[Oversatt fra engelsk]

"Jeg beklager sterkt den vendingen sakene har tatt i Norge […]. De kan gjenta for kronprinsen den forsikringen De alt har gitt ham, at den britiske regjeringen er fast bestemt på å handle fullstendig lojalt overfor Hans kongelige Høyhet, og at ingen ting kan være fjernere fra sannheten enn enhver tanke om at den britiske regjeringen har den minste tilbøyelighet til å støtte eller finne seg i at Norge blir uavhengig."

KILDETEKST 23

Lord Castlereaghs vurdering av Norge, ifølge rapport fra den danske diplomaten Bourke av 19. april 1814:

[Oversatt fra fransk]

"Han vet at Norge ikke er sterkt nok til å danne en selvstendig stat, at det bare ville bli en slags sjørøverstat, svært ubehagelig for hele verden."

KILDETEKST 24

Fra lord Castlereaghs brev til en regjeringskollega 27. april 1814:

[Oversatt fra engelsk]

"Karl Johan har ikke noe stort krav på godvilje, men siden ingen av stormaktene godt kan rettferdiggjøre et avtalebrudd med Sverige som følge av den misnøyen og - det må jeg si - den sterke mistanken vi har grunn til å føle overfor den svenske generalen, og siden Russland holder fast ved å oppfylle sin avtale, tror jeg at vi - på grunn av både plikt og politiske hensyn - må gjøre vårt beste for å få en slutt på saken, og ikke la det norske folk innlate seg på en strid der vi i samsvar med vår avtale vil måtte kjempe mot det, i hvert fall til sjøs."

KILDETEKST 25

Hva har Norge å håpe, hva har det å frykte av en forbindelse med Sverige, og under hvilke vilkår kan denne bare være ønskelig?

Dette var tittelen på en brosjyre som Christian Magnus Falsen skrev i slutten av mai/begynnelsen av juni 1814. Fra innholdet:

Fins det da altså ingen måte som Norge og Sverige kan bli forent på, slik at felles fordeler og sikkerhet på den måten kan bli ansett som trygget? Jo, ennå fins det kanskje én [slik måte], og dersom Sverige oppriktig ønsker foreningen - ønsker det den for å bli sikret mot fremmed innflytelse - for, samlet med det frie Norge å vinne i intensiv styrke og ikke for å berike seg på Norges bekostning eller for å kunne regne dette landet blant sine provinser, hvorfor nøler det da - hvorfor ser det ikke det eneste midlet som kan føre til målet? Det frie norske folket har valgt sin tidligere stattholder og regent, Prins Christian Frederik, til konge; det enstemmige ønske kalte ham til tronen fordi det i ham så en ætling av sin gamle kongestamme, med egenskaper som forøvrig fortrinnlig utmerker ham framfor gruppen av hans likemenn. Selv om han hadde vært utrustet med langt færre egenskaper, så hadde man likevel valgt ham, fordi han var det eneste som kunne forebygge anarki, borgerkrig og landets undergang. Det svenske folket kan nå bare velge ham til tronfølger, så er foreningen sannsynligvis oppnådd. Alle hindringer er ryddet bort; Norge beholder sine rettigheter; det frykter ingen inngrep i dem; det ser da i den svenske nasjon et edelt, tappert broderfolk som det gjerne vil dele skjebne med når d et ser sin egen frihet sikret. Sverige har enda mindre å frykte av en slik forening; dets egen styrke, Norges konstitusjon og den norske kongens karakter garanterer dette i samme grad. Det ville ha mer å frykte dersom dets nåværende kronprins skulle få tid til å gjennomføre sine ærgjerrige planer. Dersom han, i samsvar med fredstraktaten fra Kiel, var blitt enehersker i Norge, hvor lenge ville han da han ventet før han med norske tropper hadde kullkastet den svenske konstitusjonen som han allerede har satt til side?


KILDETEKST 26

Et storsvensk syn på Norge

Den svenske generalstabssjefen og statsråden C. J. Adlercreutz skriver i et privat brev av 15. september 1814 om sitt syn på den politikken kronprins Karl Johan ville føre i forhold til Norge:

"Det verste er at man her vil behandle de norske sakene som om de aldeles ikke hadde noen sammenheng med Sveriges rike, men bare med Kongen. Jeg har høylydt ytret meg imot disse prinsippene og kan aldri få meg til å godkjenne dem, når man med en svensk armé, svensk flåte og svenske penger har foretatt denne erobringen, og jeg skal kunne oppgi hundre gode grunner som taler imot slike grunnsetninger; for om det ikke has til hensikt nå at Norge er eller skal bli erobret med svenske våpen og svenske penger, så må jo det svenske folket, som har valgt seg en konge, også tillates å ytre seg om hvorvidt denne kongen kan få ta imot en annen krone når denne skal være uavhengig av Sverige. Jeg har vært svært uenig med Engeström om dette, og har omsider nådd så langt at Kronprinsen nå reiser til Stockholm for å drøfte saken med dem som er der."

"[PS] Jeg kommer nå fra en lang pourparler med Kronprinsen, og han er nå overbevist om at de norske anliggendene bør, som andre av Sveriges rikes viktige affærer, behandles i statsrådet, og denne marche kommer heretter til å bli fulgt. - Jeg er således aldeles tranquile i den veien."

[Oversatt fra svensk]

KILDETEKST 27

Halvor Vebjørnson Halvorgards årbok for 1814:

Bonden Halvor Vebjørnson Halvorgard i Sudndalen (aller øverst i Hallingdalen) førte i tida 1804-1815 årbøker. Der skreiv han ved hvert årsskifte inn det han mente var verdt å huske fra det året som var gått. Her er årboka hans for 1814 i lett modernisert språk:

"1814 var korntønnen 400 Rd1 dansk, 1 pund smør var 65 Rd, ostepundet var 25 Rd [...], talgpundet 50 Rd, alt dette var her i bygden. I kjøpstad koster 120 pund jern 20 Rd pundet, tobakkrullen 20 Rd, en pott brennevin 30 Rd.

Den 8. februar ble utkommandert alle soldater samt landvern2 og fribataljonsoldatene3. Kom hjem 3. april, men landvernet og fribataljonen kom hjem før. Da var et sluttet fred med den engelske konge som det hadde vært ufred med i mange år. Men denne utmarsj kom av det at den danske kong Fredrik den 6. ble tvunget til å forære bort Norge til svensken.

Men Prins Kristian Fredrik som var stattholder her i Norge var ikke fornøyd med dette, fordi han var nærmest til riket, hvorfor at Norge ble et særskilt rike og ble svoret under Prinsen i mars måned. Den 8. juli ble utkommandert soldater, landvern og fribataljon, den 28. begynte de å holde holtsvakt4 på Hammersbøen, og i juni ble opptegnet alle som kunne bære våpen fra 16 til 60 år. [...]

Den 3. mai begynte vi å pløye. Den 16. sådde jeg kålrabifrø i benken. Den 18. mai var alt her avpløyd, den 31. juli begynte vi å slå i fjellet, og da var åkeren avskåret over alt, er var mye gress i marken. Den 4. august kom ordre om at bønder og alt mannskap måtte holde seg marsjklare om det skulle gjelde i en hast.

Den 10. august kom snø i skaret og det hadde vært regn i lang tid, og da var det avslått i fjellet men høyet lå ute, og [det] ble dårlig høytørk. Her ble temmelig stor lo5 men magert korn. Sist i november kom soldatene hjem og da var det gjort fred med den svenske kongen som da hadde vunnet Norge, men med forræderi. Etter mange store feltslag lot de høyeste generalene seg avsone6 og tok stikkpenger7 av svensken. Det var blant andre Haxdaus og Stafelt8."

1Rd, Riksdaler
2landvern, reservesoldater som kunne bli innkalt til forsvar når fienden stod i landet
3fribataljonsoldatene, frivillige soldater
4holtsvakt, vakt ved varden
5lo, hele kornstrået
6lot seg avsone, underkastet seg
7stikkpenger, bestikkelser
8Haxdaus og Stafelt (egentlig Haxthausen og Staffeldt) var to av generalene i den norske hæren

KILDETEKST 28

Fra Claus Pavels dagbok 31. desember 1814:

[Lett modernisert språk]

Det ble kalt et år, og besto liksom dets forgjengere av 365 dager, men århundrer er henrullet og har vært mindre merkverdige enn dette år. Ved dets begynnelse var vi kongen av Danmarks undersåtter, og hos 96 av 100 nordmenn var det sikkert fast beslutning å forbli det til den siste stund. Det syntes som et blidere tidspunkt ville opprinne over Norge etter en hard og langvarig prøvelse. Selve nyttårsdag fikk landet betydelig korntilførsel. Få dager etter lød dette budskapet: "Kongen er dratt til arméen i Holstein for å møte fienden og seire eller dø." Vi hadde blant oss "Danmarks beste sønn", som han en gang ble kalt, og av ham og kongen håpte vi alt. Januar måned var ennå ikke til ende da budskapet lød: "Kongen har uten sverdslag overgitt Norge, den svenske regjering til arv og eiendom!" Nå prins Kristians reise, den entusiastiske mottakelse han fant over alt og hans kjekke beslutning om å stille seg i spissen for nasjonen og erklære den selvstendig. Allerede i februar måned var han tilbake hit, han og vi hadde avlagt ed, nasjonaldeputerte var utnevnt over det hele land for å skjenke riket en konstitusjon og en ny konge. De samlet seg fra øst og vest og sør og nord, de fleste besjelet av høy begeistring. Det var landsforræderi å tvile på våre anliggenders heldige utfall. Riksforsamlingen ble åpnet den 10. april. Saken gikk sin jevne, rolige gang. Kraftløse falt motstandernes piler uten å ramme. Opposisjonen forstummet og trakk seg tilbake. Allerede i mai var Kristian Fredrik Norges konge ved enstemmig valg, hyllet og tilbedt over det hele land. Den svenske nasjon og regjering, især Pontecorvo, var ytterst forhatt, til dels også foraktet. Man håpte på Englands bistand og de øvrige allierte makters samtykke til det som var skjedd. "Adjø Karl Johan!" var det alminnelige løsen. Av det fremmede gesandtskap spådde man seg alt godt. Kongen reiste til Moss og sa ved sin avskjed: "Jeg håper å komme tilbake med våpenstillstand eller fred." Nå ja - det første skjedde også virkelig. Etter 14 dagers kamp med svenskene alene ble det sluttet våpenhvile, hvis første punkt var det at Kristian Fredrik forpliktet seg til å nedlegge regjeringen og forlate landet. Et Storting ble sammenkalt. Skrekkelige spådommer hørtes. Man ventet opprør og borgerkrig. Men trønderne, bergenhuserne og gudbrandsdølene innfant seg, men rolige satt de på tinget, rolige avventet deres velgere utfallet, og slik fant de situasjonen at 13 dager etter sin ankomst stemte alle representantene for Norges forening med Sverige, med unntak av fem; fire av disse stemte endog mot sin overbevisning, bundet av fullmakt. Den 1. november ble Karl 13. enstemmig valgt til Norges konge. Den 9. november holdt Karl Johan sitt inntog i Kristiania, møtte den følgende dag i Stortinget og mottok i kongens navn nordmennenes trofasthet.

Uten avgjørende feltslag, uten blodige og voldsomme revolusjoner tror jeg ikke noen nasjons historie kan framvise maken til et sådant år.

KILDETEKST 29

Fra Ernst Sars: Historisk innledning til Grunnloven (1882):

[Lett modernisert språk]

"Den engelske dikter og tenker Coleridge har sagt at statsforfatninger ikke lages, men vokser fram […]. Dette gjelder nå særlig om Englands forfatning, som vi jo vet har utviklet seg litt etter litt i løpet av en rekke århundrer og er bygd mer på praksis enn på lovparagrafer. Men i mer eller mindre grad må det samme gjelde for enhver forfatning som har vist seg å ha levedyktighet, også om vår egen fra 1814. Denne kan, i motsetning til den engelske, dateres til et bestemt år; den har sine kjente og navngitte opphavsmenn og er forsåvidt "laget", men ånden som har holdt den oppe, kreftene som har satt bevegelse i det konstitusjonelle maskineriet som ble laget på Eidsvoll og latt det virke til hell for folket, må stamme fra den forutgående utviklingen, og uten disse kreftene ville Grunnloven av 17. mai 1814 ha vært et verdiløst papir. Et folk mister ikke sin frihet og selvstendighet uten at det er et indre lyte ved det, en mangel eller en sykdom i dets organisasjon. Enda mindre tenkelig er det at et folk skulle gjenvinne frihet og selvstendighet ved et rent heldig tilfelle eller ved en enkelt dåd, om aldri så fremragende.

Klagemålene over Danmarks politiske forbrytelser mot Norge i unions- og reformasjonsperioden har forlengst forstummet. Men har forlengst innsett at det ikke var ytre så mye som indre grunner som fikk det norske folks stats- og åndsliv til å dø bort og lammet dets evne og vilje til å opprettholde sin selvstendighet. Man velter ikke lenger skylden for Norges fall over på andre; den får nå folket selv bære. Annerledes står det til med fortjenesten for Norges gjenreising. Begivenhetene i 1814 og de nærmest foregående årene byr på en så stor umiddelbar interesse og et så rikt stoff at historieskrivingen hittil har hatt fullt opp å gjøre med å skildre dem og ennå bare i liten grad har nådd fram til å forklare dem. Det tilfeldige ved disse begivenhetene står derfor fremdeles i forgrunnen i den allmenne oppfatningen; de ytre grunnene som framkalte frihets- og selvstendighetsverket er kjent, ikke de indre, som ga et fasthet og varighet.

Vi ser at Grunnloven fremdeles blir kalt et hastverksarbeid (som den jo også er som litterært produkt betraktet eller i ytre, formell henseende, men visselig ikke i en dypere historisk mening); det tales fremdeles ofte om vår frihet som om den ble "så godt som funnet", eller fortjenesten for den blir helt og holdent tillagt en enkelt samfunnsklasse (embetsmannsklassen) eller enkeltmenn. Dette er en urett mot de mange forutgående slekter, hvis arbeid og kamper la den grunnen som bygningen fra 1814 ikke kunne ha vært reist uten. Det er en miskjennelse av vår historie. Vi skal se at det som skjedde i 1814, like så vel som det som skjedde i 1536, var et utslag av denne historien, av en og samme, aldri avbrutte, stadig fortsatte utviklingsprosess i folket. Vi skal se at det er de samme grunnforhold i vårt samfunn som på forskjellige utviklingstrinn og under vekslende tidskrav gikk over fra å ha vært folkets svakhet til å bli dets styrke. Granskingene av årsakene til Norges fall og til dets politiske og nasjonale gjenreising virker til å stadfeste den setningen som så ofte møter oss under studiet av historien, at det som til en tid er et nødvendig vilkår for utvikling og framskritt, det ender med å bli en hindring for utviklingen, og omvendt. Ethvert sivilisert samfunn har i sin indre oppbygning visse særegenheter som den fremadskridende utviklingen nok endrer på, men ikke helt utsletter. Det er særlig disse særegenhetene som gir ethvert folk det særpreget som skiller det fra andre folk; det er særlig dem man må lete etter når man vil forklare den nedgang og stigning som vi kan se i ethvert folks historiske liv, fordi det er på grunn av dem at folkene er forskjellig anlagt eller utstyrt; noen mer for én, andre mer for en annen av de oppgavene som verdens utvikling stiller; noen til å delta på et tidligere, andre først på et senere stadium."

KILDETEKST 30

Hva er "Norge"?

Formuleringen av den første setningen i § 1 i den norske Grunnloven, forslag og vedtak:

Eidsvollsgrunnloven av 17. mai 1814:

"Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udelelig Rige."

Det svenske statsrådets forslag til revisjon av ordlyden sommeren 1814 (oversatt):

"Kongeriket Norge skal forent med Sverige utgjøre en fri, uavhengig og uskillelig stat, som styres av en konge."

Det endelige svenske framlegget, godkjent av kronprins Karl Johan på vegne av kongen (oversatt):

"Kongeriket Norge skal være et fritt, selvstendig og udelelig arverike, forent med Sverige under en konges styrelse."

Den endelige versjonen i den reviderte Grunnloven av 4. november 1814:

"Kongeriget N o r g e er et frit, selvstændigt, udelelig og uafhændeligt Rige, forenet med S v e r i g e under een Konge."

KILDETEKST 31

Fra Edvard Bull: Norge 1814. Grunnloven og folkestyret (1964):

En revolusjon

"[…] Når nye stater blir dannet, har det ofte først vært ført lange og harde kriger. Slik var det da U.S.A. rev seg løs fra England gjennom krigen 1775-1783, eller Algerie fra Frankrike 1954-1962. Og om det ikke akkurat har vært hard krig, har det vært agitert lenge og kraftig for frigjøringen - slik som i India i et halvt hundre år før Storbritannia gav slipp på sin største koloni i 1947.

Men det har også hendt at den nye staten nesten er kommet dumpende i hodet på folk, som ikke har bedt om den. Slik var det på sett og vis med Norge i 1814.

For oss er det så aldeles sjølsagt at Norge skal være et eget rike, at vi nesten ikke kan tenke oss noe annet. Når vi ser bakover på vår egen historie, syns vi lett at de mange hundre årene før 1814, da Norge bare var en del av Danmarks rike, var noe rent "unormalt". Vi vil gjerne tro at nordmennene dengang så fram til at landet igjen skulle bli fritt, og at de ville rive seg løs fra Danmark om de bare kunne. I virkeligheten er det svært lite vi vet om noen vilje til selvstendighet i den tida. Og det var iallfall ingen slik vilje som ble utgangspunkt for det som hendte i 1814.
Storkrigen hadde da herjet i Europa nesten uten pause i over 20 år. Danmark var kommet med på Napoleons side, blant dem som led nederlag. Sverige var en av seiersmaktene. Så ble traktaten i Kiel sluttet 14. januar 1814 […]

Dette var det ingen som spurte nordmennene om. De ble overdratt fra den ene kongen til den andre "med full eiendomsrett".
Og allikevel, bare fire måneder senere, ble den nye grunnloven underskrevet på Eidsvoll. Første paragraf åpnet slik:
"Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige."

I mellomtida var det foregått en revolusjon i Norge. Og revolusjonen førte ikke bare til at Norge oppsto som et eget rike, selve styremåten ble nær sagt snudd på hodet. […]

Kongeloven, med det mest fullstendige enevelde som noen gang har eksistert, var grunnlov også for Norge helt til freden ble sluttet i Kiel. […]
Når et enevelde blir avløst av et stortings-styre, skulle vi tro at det måtte være frukten av lang og hard agitasjon og mer eller mindre åpen kamp. Men før 1814 hører vi i virkeligheten svært lite om at nordmennene var misnøyde med eneveldet. Langt oftere ble det sagt at de var særskilt kongetro og vel tilfredse med eneveldet. Om de kritiserte noe, rettet de kritikken mot andre enn kongen.

På denne måten er 1814 en gåte: Det ser ut som om ikke bare den norske staten, men også stortingsstyret - begynnelsen til vårt folkestyre - kom som en helt ufortjent gave til det norske folk, som ikke hadde bedt om noe slikt, som verken hadde ønsket eller ventet det.

Tronarving og revolusjonsfører

For å løse gåten om hvordan det kunne gå som det gikk i 1814, må vi først legge merke til en bestemt mann, prins Christian Frederik. Han var fetter av Danmarks konge, men han var likevel nærmeste tronarving. I 1813 var han blitt sendt til Norge som "stattholder", dvs. kongens stedfortreder. Han var altså til stede i Norge da meldingen om Kielfreden kom. Og før det hadde han rukket å gjøre seg populær i Norge. […]

Han var derfor klar til å ta ledelsen i Norge. Det er hans store innsats i norsk historie, at han var til stede, og at han hadde mot til å handle. Hvis Christian Frederik ikke hadde vært i Norge nettopp da, ville landet ligget uten leder, og svenske tropper kunne fort ha rykket inn. Ingen annen enn han kunne i en fart ha fått i stand en selvstendig norsk regjering.

Hvorfor reiste Christian Frederik motstand mot Kielfreden? Han skrev i dagboka at Norge for alltid ville være tapt for Danmark "og sikkert også for vår familie, hvis jeg ikke holder på det". Han var altså først og fremst en prins som ville berge så mye som mulig av familiens land. Kunne han bare hindre at svenskene fikk rykke inn i Norge, ville det saktens siden bli råd å føre landet tilbake igjen under Danmarks konge.

Men han kunne ingenting utrette i Norge uten tilslutning av mange nordmenn - helst alle nordmenn. Derfor satte han i gang en agitasjon mot svenskene, og den var det god grobunn for, siden nordmenn i mange kriger hadde vent seg til å se på Sverige som fiende-landet. Da han reiste gjennom Gudbrandsdalen og Østerdalen på vei mellom Kristiania og Trondhjem, ble han likevel litt skuffet: Bøndene ville ofte heller snakke om at de trengte mer mat og mindre skatt, enn om hvem som burde være konge i landet.

Men når prins Christian Frederik rådslo med ledende embetsmenn og forretningsfolk, fikk han full støtte i at Norge ikke skulle gi seg inn under den svenske kongen. De sa likevel også noe annet: Når kong Frederik den sjette hadde gitt fra seg Norge, kunne ingen av hans familie gjøre krav på arverett til kongemakten. Professor Georg Sverdrup sa: Ingen har nå større rett enn jeg eller enhver annen til Norges krone.

Men da fantes det altså ikke noe lovlig styre i landet, og dermed hadde det norske folk sin "naturlige og uomtvistelige rett" til å bestemme hvordan det skulle styres. Det norske folk måtte i fritt valg peke ut en ny konge. Da prinsen hadde hørt professor Sverdrups meninger, sa han: "De har rett, jeg er blitt overbevist." Dermed ble det norske folks vilje grunnlaget for den nye norske staten - ikke prins Christian Frederiks arverett. Det ble utgangspunkt for det norske folkestyret. Og på den måten kom prinsen, arvingen til eneveldet, til å stå i spissen for en ny revolusjon."